Av: Silje Kristin Aune Meisal (fra Ness på Skutvik), prest og rektor på Trondheimsfjord folkehøgskole

Når vi er kirka, Engen i gudstjeneste, begravelse eller vielse, så blir velsignelsen lyst, kirkeklokkene ringer ni slag og dørene åpnes ut mot verden igjen. De 9 slagene med klokkeklang, 3 x 3, markerer at vi sendes ut i den treenige Guds navn, men de kan også bli til en liten bønnestund.

For meg har disse ni slagene fått en spesiell mening. Jeg bruker dem til å be for ni mennesker som står meg nær. Tre barn, fem stebarn – og det siste slaget går til mannen min eller en annen jeg vet trenger forbønn akkurat da. Slik blir de ni slagene en påminnelse om at gudstjenesten ikke slutter ved kirkedøren, men får følge oss ut i hverdagen.

Jesus sier: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere» (Matt 7,7). Når kirkeklokkene klinger, minner de oss om nettopp dette løftet. De kaller oss ikke bare til gudstjeneste, men også til bønn, omsorg og kjærlighet for hverandre.

Gudstjenesten består av mange deler – bønn, sang, ordet, nattverden og velsignelsen. Hver del har sin plass og sin hensikt. Selv etterpå kan selv klangen av klokkene bli en gave, et lite redskap til å rette tankene våre mot Gud og de vi har kjær.

Neste gang du hører klokkene slå, kan du kanskje også tenke på noen du vil bære fram for Gud. Da blir selv de siste tonene av gudstjenesten en stille, men sterk forbønn for verden vi går ut i.