Av: Arild Inga og Elin Larsen, 1. og 2.kandidat Arbeiderpartiet/Bargiidbellodat, Vesthavet

Hva skal til for at forsoning og fellesskap mellom det samiske og norske skal gå smertefritt i samfunnet framover? Rapporter kommer og går. Man ser samiske sentrer og kommuner arbeider hver for seg i saker som krysser hverandre, uten at man får det helhetlige framgangen til forsoning og fellesskap man ønsker seg. Forsoning handler i stor grad om anerkjennelse og respekt for hverandres kulturer og levesett, noe som betyr å involvere hele samfunnet i prosessen, slik at man utvikler et verdde forhold mellom samiske, kvenske og norske miljøer på samenes premisser.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport var et historisk oppgjør på flere fronter, likevel skjer ikke forsoning i rapporter. Forsoning skjer i lokalsamfunnene, i hverdagsmøtene og i samarbeidet mellom institusjoner og folk. For å gi forsoningsarbeidet varig effekt, trenger vi konkrete og strukturelle tiltak, som fremmer dialog, forståelse og fellesskap mellom alle parter. 

Altfor ofte har samiske sentre og kommuner operert hver for seg, til tross for at de jobber for mange av de samme menneskene. Felles utfordringer som inkludering, språk, barnehagetilbud, folkehelse og kulturformidling, krever en felles innsats. Når samiske perspektiv får plass i planarbeid, skoler og kulturtilbud, blir hele lokalsamfunnet rikere og mer representativt.  
 
Et viktig tiltak for at disse tiltakene ikke lenger skal være en utfordring, er at samiske sentre får en offentlig finansiert stilling som samfunnskontakt i saker som skaper forsoning. Dette bør være en person med ansvar for å bygge relasjoner mellom samiske, kvenske og norske miljøer i saker som språk og kultur. Dette er samfunnsroller som i altfor stor grad har levd adskilt i mange år, hvor en samfunnskontakt kan være nøkkelen til å forvandle parallelle strukturer til fellesskapsløsninger. Dette gir forståelse, kunnskap og respekt for hverandre. 
 
Samfunnskontakten bør finansieres i fellesskap av staten og Sametinget, som et ledd i det offentliges ansvar for å følge opp forsoningsprosessen. Dette er ikke en «samisk særordning», men en investering i inkluderende samfunnsutvikling til det beste for hele befolkningen. Ingenting er bedre enn at grupper som kanskje har sittet på hver sin fjelltopp, får en god mulighet til en forsoningsprosess som vil utvikle seg naturlig i samfunnslivet.  

De samiske sentrene må ta eierskap til denne rollen. Samfunnskontakten må være mer enn en brobygger. Samfunnskontakten må være en drivkraft for å koble samiske verdier, språk og kunnskap inn i de arenaene der beslutninger tas og fellesskap formes. 
 
Vi må legge til rette for at forsoning ikke bare blir et mål, men en metode. Det skjer gjennom relasjoner, samarbeid og langsiktige strukturer. Å opprette en samfunnskontakt ved samiske sentre handler ikke bare om samiske interesser. Det handler om å bygge et felles samfunn der alle har en plass og en stemme.