Denne saken har tidligere vært på trykk i papirutgaven av Nord Salten Avis. 

Hun har alltid vært interessert i gamle ting. I barndommen gikk hun og søsteren stadig i åkrene på Brennvik gård og samlet gjenstander som kom til overflaten. Spesielt spennende var det å vite at forfedrene deres trasket i de samme åkrene. Gjenstandene kan være gamle knapper, mynter, arbeidsutstyr, spenner, og i mange tilfeller gammelt skrot. Og alle gjenstandene har sin egen historie. 

I fjor gikk en lang drøm i oppfyllelse. Kristin kjøpte seg sin aller første metallsøker. Og med det har interessen vokst seg enda større. Det har rett og slett blitt en ganske altoppslukende lidenskap. Hun er også en ivrig elgjeger, men rifla har måtte vike for metallsøkeren. 

– Det har gått hardt ut over elgjakta, og jeg nekter å være med. I år har jeg kun vært to turer på jakt, ler Kristin, mens hun gjør seg klar til dagens søk. 

Rekreasjon

I det daglige er Kristin driftsleder på Knut Hamsun Videregående skole. Metallsøkingen opptar store deler av fritiden hennes. Lidenskapen blir en slags form for rekreasjon. Hun forklarer hvordan noen drar på fisketur, mens andre jogger for å “koble av”. 

– Men jeg foretrekker dette, sier hun.

– Hva er det som skjer i hodet når du går rundt med metallsøkeren?

– Jeg blir helt fokusert på søkingen. Det er veldig spennende, og alle andre problemer forsvinner. 

Strenge regler

Denne formiddagen møter jeg Kristin på Stensland gård. Her har hun aldri vært på skattejakt før. I bilen har hun skattejaktens viktigste verktøy: metallsøker, en spade, samt utstyrsbelte med en mindre spade, børste og pinpointer, også kjent som nærsøker.  

Men før søket kan starte må det formelle være på plass. Forarbeidet er vel så viktig som selve søket og Kristin viser frem kart fra kulturminnesøk, samt flyfoto av området. 

– Kulturminneloven sier mye om hvor og hvordan man kan søke. I Hamarøy er det 478 fredete kulturminner. På disse stedene er det ulovlig å gjøre inngrep. I tillegg er det innleveringsplikt på mynter fra før 1650, samiske gjenstander før 1917 og andre gjenstander før 1537. Slike gjenstander skal varsles inn til fylkesarkeologen, forklarer Kristin. 

– Gjør man kulturhistoriske funn, må man også registrere GPS-koordinatene til funnstedet som meldes inn til fylkesarkeologen, fortsetter hun.

Hun forteller videre at det er viktig at gjenstander av kulturhistorisk verdi får bli i sin kontekst, og ikke blir hentet opp av ukyndige.

– Man bør ikke grave dypere enn 30 cm. Det anbefales å gjøre søk i dyrka mark, og at man forholder seg til pløyelaget. Graver man dypere kan man støte på gjenstander som ligger i en kontekst man ikke skal rote i. Gjør man det bevisst, kan det straffe seg i form av bøter eller fengselstraff.

Vel så viktig som lovverket er grunneiers tillatelse. Selv på kommune- og fylkesgrunn skal man først spørre grunneier om lov til å gå med søker. God, tillitsbasert dialog er viktig. 

– Det er viktig å ha alt i orden. Jeg forsikrer meg alltid om at grunneier synes det er greit, før jeg starter søket. Dersom jeg finner noe, viser jeg det alltid frem til grunneier. Det kan være jeg finner noe som de gjerne vil ha. Da er det ikke slik at jeg skal ha enerett på det, sier hun. 

– I tillegg kjenner grunneier området godt. De kan vise hvor det tidligere har stått bebyggelse eller hvor de eldste markene er. 

Skattejakten starter

Kristin har forhørt seg med grunneier, og alt er i skjønneste orden. Søket kan starte. Hun grunnbalanserer metallsøkeren med jorda og jordsmonnet. For å få det mest optimale søket må hun fortelle maskinen hvilke grunnforhold det er. Hun peker på displayet på metallsøkeren og forklarer:

– Det forteller oss om det er jern, foil, nickel, tab, zink, dime eller QRT. Som du ser har jeg satt strek over de to første. Jeg diskriminerer det bort fordi jeg ikke ønsker å finne jern. 

– Hvorfor vil du ikke finne jern?

– Jo, det er fordi det er så mye av det, og man er ikke interessert i å finne spiker og lignende. Men dersom man er på områder hvor det har vært vikinger, så kan det hende du vil skru det inn igjen.

– Hva er det du er interessert i å finne da? 

– Knapper, penger og gamle bruksgjenstander. Jeg er veldig glad i knapper, sier hun. 

Romskip-lyder

Metallsøkeren er grunnbalansert og søket er i gang. Med vante bevegelser svinger Kristin søkeren fra høyre til venstre og venstre til høyre. Innimellom piper det i maskinen. Pipelydene minner om romskip fra 80-tallsfilmer. Jeg deler min betraktning, og Kristin smiler.

– Til å begynne med syntes jeg det var litt flaut å holde på å bråke så mye. Mannen min påstår at jeg høres langt ut i utmarka når jeg søker på hjemme, ler hun. 

Flaut eller ei, så betyr lydene at det er noe i jorda. Spenningen øker. Hva er det hun har funnet nå? Hun graver et hull, løfter opp jordklumpen, og undersøker den nærmere med pinpointeren. Skrot. En rusten spiker av noe slag. 

– Det er ofte 10 dårlige funn, før du gjør et godt, sier Kristin. 

Søppelplasser

Det blir en del skrotfunn med metallsøker. Spiker, nagler, aluminiumstuber og rustne bruksgjenstander. Hvorfor alt dette finnes i jorda har Kristin en forklaring på. 

– De hadde ikke søppelplasser før i tiden. Noen steder finner jeg majonestuber gravd ned overalt. Før i tiden gikk de bare ut, og gravde det ned i jorda. 

Skatt eller ei - skrotet tar hun også med seg. Delvis for å slippe å grave det opp igjen ved en senere anledning. På Haukås, hvor Kristin bor, har hun samlet skrot i halvannen Gilde-kasse.

Skrotfunn

Dagens søk er kortere enn normalt. Vanligvis søker Kristin et par timer i slengen. 

– Jeg sier at jeg skal søke i 2 timer, men det blir som regel 2 og en halv fordi det er så spennende, smiler hun. 

Vi søker i Stenslandsmarka en liten time. Det blir ingen nevneverdige funn denne dagen, og sånn er det gjerne. Skattejakt krever tålmodighet, og det blir en del skrot mellom hvert skatt. Men marka går ingen vei, og Kristin kommer gjerne tilbake en annen gang.

Mens vi går til bilen, svinger Kristin metallsøkeren frem og tilbake. 

– Jeg bruker alltid å sveive litt på tur til bilen, bare for å få med meg det siste. Noen dager krever det disiplin for å komme seg hjem igjen. 

Og det er dit vi skal nå. Hjemme har Kristin samlingen sin. Et år med metallsøker har gitt resultater. Vi fortsetter ferden til Haukås. 

Skattene

Vel fremme i stua på Haukås viser Kristin frem funnene sine. På spisebordet har hun lagt frem gammelt bestikk, fingerbøler, muskettkuler, lusekammer, blyplomber og gamle mynter for å nevne noe. Alt har hun funnet i jorda, henholdsvis i Brennvik, på Haukås og på Uteid. 

De eldste myntene, som ikke er leveringspliktig har hun sortert i en myntsamling. Noen av dem stammer helt tilbake til 1650-tallet.

 

For å kunne datere og identifisere gjenstandene, har hun investert i bøker og forstørrelsesglass, og utstyr til rengjøring. Metallsøking er som et eget fag å regne. Finner hun ikke svarene i bøkene, tyr hun til metallsøkergrupper på facebook. Her er det om lag 8-9000 medlemmer som kan komme med forslag og innspill. 

På bordet ligger også tre funnskjema som skal sendes inn til fylkesarkeologen. Noen av funnene er såpass gamle at hun ikke kan beholde dem selv. To ganger tidligere har hun levert gjenstander dit. 

– Hva er det gamleste du har funnet? 

– Det er en spenne jeg fant hos foreldrene mine på Brennvik gård, som stammer fra middelalderen. Noen mener den kan være så gammel at den stammer fra vikingtiden, men det vet jeg ikke helt. Jeg venter fortsatt på tilbakemelding fra fylkesarkeologen. 

Detektorbestemor

– Jeg er sikkert overivrig, men jeg synes det har vært forferdelig artig å holde på med dette, sier Kristin. 

Metallsøkingen engasjerer ikke bare Kristin, men også foreldrene hennes i Brennvika.

– De er veldig engasjert, og har lagt til rette for at jeg kan lete der også. En gang flyttet de hele buskapen på gården for at jeg skulle få søke. Det setter jeg veldig stor pris på. 

Til barnebarna har hun kjøpt en metallsøker for barn. Skattejakt er ikke bare for voksne, og å dra ut med familien er en trivelig aktivitet. 

Funnene deler hun også med resten av verden. På instagram har hun opprettet en bruker ved navn “Detektorbestemor”. 
– Jeg tenker at det ikke er noe artig å bare holde dette for seg selv. Derfor deler jeg det på instagram. 

– Hvilke tilbakemeldinger får du der?

– Det har bare vært positivt. Jeg blir stoppet på butikken av folk som kommenterer “så artig at du har funnet det, og at du har sett det”, og folk vil gjerne fortelle om ting de selv har funnet. 

Vinteren kommer

Metallsøking er en sesongbasert aktivitet. I dyrka mark kan man søke om våren, når gresset er lavt. Om sommeren må man vente til gresset er slått. På dagen avisas utsendte er med på skattejakt, må bilrutene skrapes. Det er ingen tvil om at vinteren nærmer seg. Hva gjør så en ivrig metallsøker som Kristin når tela slår inn i marka?

– Da må man lese seg opp på hva man skal gjøre til neste år. Da er det research, sier Kristin, som ikke har noen planer om å trappe ned med det første.