Han vokste opp med kirkemusikk, kor og klassisk sang. Arne kommer fra en musikalsk familie.

– Mora mi var en relativt god klassisk sanger. Far min sang bass i kor, sier Arne.

Men Arne hadde også en storebror, og storebrødre kan være skumle når det kommer til musikalsk innflytelse; 

– Jeg var på Beatles-kjøret sånn som alle andre, men en dag i 1967 endra alt seg. Jeg fikk høre John Mayall And The Bluesbreakers og plata "A Hard Road". Da var det gjort, sier Arne.

En klassiker

Albumet ble spilt inn i London i oktober og november 1966 og ble utgitt 17. februar året etter. Produsert av Mike Vernon for plateselskapet Decca.

– Jeg har plata oppe i andreetasjen. Vi drikker opp kaffen først, så går vi opp og leter den frem, sier Arne.

– Klart vi gjør det, sier jeg.

En rekke med vinylplater i ei hylle blir til en stabel på golvet. Klassikere på klassikere.

– Det er sikkert den siste, sier Arne.

Det er den siste. Det er såvidt den henger sammen. Alt limet i coveret har gått opp, men her er den altså; A Hard Road.

Hva er det med bluesen Arne?

Arne kom til Steigen i 1983 og i bagasjen hadde han altså blues;

– Det må ha ligget noe og ulma. Jeg hadde ikke hørt blues før denne plata kom. Det gikk rett inn i sjela. Det var fort gjort, sier Arne.

Men Arne er ingen fanatiker av den grunn. Han hører på annen musikk også og har ofte vært på Molde-Jazz, men han innrømmer at bluesens tre akkorder appellerer mere enn jazzens tre hundre. Litt ironisk og litt sant.

– Det kan også bli kjedelig med de tre grepa i bluesen. Blues må gjøres godt og med feeling. Det kan være veldig enkelt, men det må være ekte. Klarer man å røre sitt publikum har man fått det til. Det kan være med veldig enkle midler. Det er kanskje lettere å gjøre som Gary Moore; bli flink på gitar og briljere på en måte, sier Arne.

Det handler om gitar

Arne kjøper el-gitar i 1974. En brukt Gibson SG. Bergen er byen.

– Den hadde vibarm, men jeg fjerna den. Følte at det gjorde at gitaren ikke holdt på stemminga. Jeg kasta de delene jeg ikke trengte. Det kan du si jeg har angra på i ettertid, sier Arne.

Det renner blues inn i Arnes hode og nå renner den også ut igjen.

– Jeg elsker å spille soloer, selv om jeg ikke er noen fantastisk sologitarist, men jeg jakter på følelsen som kommer når soloen sitter og løfter deg frem i låta. Det skjer litt for sjelden, men av og til så får man det løftet man jakter på. Lyden har mye å si også. Jeg synes kanskje at jeg aldri har funnet den lyden jeg er på jakt etter, for den kan være med på å gi det såkalte løftet. klaffer det kan du spille helt andre ting enn du vanligvis ville gjort. Du blir inspirert av selve lyden. Man kan leite etter duppeditter og pedaler, men det viktigste er hva du gjør på gitarhalsen. Det er der det viktigste skapes egentlig, sier Arne.

– Hvem inspirerer deg som musiker?

– Jeg har mange inspirasjonskilder i flere sjangere. Jeg er veldig glad i Keith Jarret. Sammen med blant annet Jan Garbarek og den trioen er det veldig mye spennende. Det er masse flott musikk og utrolig mange dyktige musikere der ute. Man kan jo miste motet litt av og til når man hører hvor bra folk er, men man trenger ikke være verdens beste gitarist for å ha glede av det sjøl. Det trenger heller ikke å være en konkurranse. Det er tusenvis av gitarister som er bedre enn meg, men jeg har veldig stor glede av å spille sjøl. Jeg er også heldig som har yngre folk som gidder å spille med meg. Det er inspirerende, sier Arne. Pensjonert gitarlærer og praktiserende musiker i bandet Blues Machinery.

70-tallet vi aldri blir kvitt

Vi har blitt flinke til å definere de ulike epokene i musikken. 10-års-bolker synes å passe oss best. Som i jazzen på 50-tallet, popen på 60-tallet, tungrocken på 70-tallet og synthlyden på 80-tallet;

– 70-tallet var et spesielt ti-år. Rocken begynte å bli tung, men mye av den var bluesbasert egentlig. Du støter alltid på unge folk som går tilbake til 70-tallet i søken etter inspirasjon. Som musikklærer så jeg det hele tiden, sier Arne.

– Som da 10-åringer kommer på første øving i 2022 og ber om å få lære Smoke On The Water fra 1972?

– Nettopp. Der har du det. Men det var et spennende ti-år. Jeg går også ofte tilbake dit, sier Arne.

Still got the blues

Arnes platesamling summerer opp et musikalsk liv. Musikk er kanskje det nærmeste vi noen gang kommer en tidsmaskin. Den har evne til å sende oss bakover i tid (80-taller prøvde med vekslende hell å sende oss frem i tid). 

I tillegg til John Mayall-plata vi lette etter, dukker det opp en plate til som hjelper oss å sette punktum for dagen. Ganske så pent så summerer den opp kjernen i Arnes historie;

Jeg snakker om Gary Moores "Still Got The Blues" fra 1990. Hva er det som er så spesielt med den bortsett fra at Gary på denne plata gikk tilbake til røttene, og samtidig komponerte en av nittitallets mest enerverende gitarintroer?

Jo, coveret. 

Coveret viser et bilde av Gary Moore (Robert William Gary Moore) som unggutt, sittende på senga med sin Gibson Les Paul gitar. Nede til venstre en Marshall Bluesbreaker. Men det viktigste her befinner seg rett bak høyre albue; en LP.

John Mayall And The Bluesbreakers´ "A Hard Road" 

Var det denne plata som også inspirerte den nord-irske gitaristen?

Ringen er sluttet

– Arne, vi trenger Gibsongitaren, plata, en forsterker og en seng. En sofa kan gå til nød, sier jeg.

Arne skjønner tegninga;

Den røde tråden, den blå tonen.