Håvard Nuhtte Svendsen Sara på kalvmerking i fjellet. Foto: Privat.
Kronikk:

Samer i Norge, hets og sånn der..

Meninger: Dette innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og gir uttrykk for skribentens holdninger.


Av Håvard Nuhtte Svendsen Sara

Når man leser saken om lille Magnus på 5 år som stiller spørsmålet om hvorfor hans flagg får mennesker til å bli provosert, så beviser det nok en gang at hetsen, og rasismen til samer fortsatt er levende i vårt samfunn.

Et like sikkert vårtegn som når skatteetaten sender brev om at skatteoppgjøret er klart, er når media skal sette lys på 6. februar. Det eksploderer i kommentarfeltene. Hvorvidt du henter frem popcorn eller stridsøksa er på en måte et skille på om du har gitt opp eller ikke. Det finnes mennesker der ute som tar seg tid til å svare på kommentarer om belyser fakta som ikke er sann. Jeg har lenge søkt etter et ord som beskriver slike mennesker. Et positivt personlig adjektiv for mennesker som vier sin tid og energi til å stå i det når det er saker der samene er i fokus.

Jeg var i perioden jeg bodde i Tromsø en slik person. Da var det blomsterpottene på Kvaløya som hadde tatt på seg offerrollen, og jeg skulle gjerne foreslått et universitet med videreutdanning innenfor reindriftsfaget på Kvaløya, for der finnes det en del kunnskap som jeg ikke visste.

Nå er det jo naturligvis en del feilinformasjon som blir delt, og det er jo nettopp mangelen på lærdom om samer på de norske skolene som er mangelvare. Jeg er oppvokst på Bardufoss, hvor jeg har hatt det privilegiet til å gå på en samisk barne- og ungdomsskole. Inne på disse klasserommene var vi frie barn, og vår kommunikasjon skjedde bare på samisk. Ettersom jeg var aktiv i idrett var det også nødvendig for meg å be om plass i og rundt Rustadhøgda. På Bardufoss er det høy gjennomtrekk av mennesker som er der i perioder av livet før de igjen reiser til hjemstedet sitt. På grunn av dette så tror jeg også terskelen for at jeg ble så godt tatt imot av de andre barna høyere enn hva man kunne forvente på et sted der gamle normer fortsatt lever. Så er det noe jeg kan takke det norske forsvaret for så er det jo nettopp det.

Jeg er født og oppvokst inn i en reindriftsfamilie i Ballangen, og har siden jeg var liten hatt trygge og selvsikre personer rundt meg som har lært meg å leve som en reindriftssame, og det å forvalte sin egen språk og kultur. Jeg bodde i Bjerkvik en periode under mine studier, hvor min sønn i dag vokser opp. Her har jeg kjempet for å belyse de rettighetene mitt barn har for å lære seg samisk, og hvilket ansvar skolene i Norge har for å legge til rette for samisk. Hadde man ikke kjent til paragrafene, og de rettighetene så hadde ikke det skjedd på skolens egen fri vilje. De forsøker å legge til rette, men som med alt annet så koster det for mange penger til å prioritere samisk på skolen.

Det er nettopp det som er min utfordring på denne tiden. Jeg har en sønn som vokser til, og går på en skole som på nød klarer å stable frem penger nok til å undervise mitt barn på mitt morsmål. Det bevilges ikke nok penger, eller klare nok retningslinjer når det plutselig kommer et barn som søker om å ha samisk som førstespråk i en kommune som bare har hatt barn, som har det som 2-språk eller som valgfag. Det er nettopp på skolene endringene må gjøres. Det finnes ikke nok lærebøker på samisk, og det finnes for lite informasjon om samer, og vår historie på den norske skolen. Det gikk så langt at jeg skrev egen barnebok som jeg utleverte til barnehagen som beskrev litt av det min sønn har som hverdag.

17 mai i 2021, da måtte jeg og min sønn forlate toget i Narvik fordi mine brødre trengte noen å stoppe trafikken ved Olaelva i Ballangen, slik at reinflokken kunne passere trafikksikkert over E6 til vår- og sommerbeitet på Balangshalvøya. Som et varselskilt ble det norske flagget brukt til stans av all trafikk langs E6. Det ble ikke tid til pølser og is denne dagen, så jeg følte det var nødvendig å sende et brev til hans klasseforstander om at dersom søkelyset på skolen dagen etter 17. mai, er på hvor mange is og pølser hver enkelt har spist, så må hun få vite at min sønn har måttet trå til som trafikkonstabel og reingjeter denne dagen, og fikk kun oppleve is i den reneste form.

Min sønn går nå i 8 klasse, og bruker nå ikke bare lenger kofta i dager man skal pynte seg, men også som et bruksplagg. Han kan finne på å ta på seg kofta en vanlig dag fordi det er det han vil. Jeg har alltid hatt som mål å styrke min sønns samiske identitet, slik at han, når den dagen kommer der han opplever hets, at det er ikke noe galt i han. For ja, jeg vet at han kommer til å oppleve det. Det er bare spørsmål om uheldighet før han kanskje ser på kofta som et problemplagg, og får negative traumatiske minner ved bruk av den. Det er slik det dessverre er blitt for mange. Men jeg beskytter mitt barn på den måten jeg kan.

Så til sist vil jeg bare oppfordre alle foreldre som føler at de ikke er samiske nok, dere er det! Det er ikke noe så skamme seg for lengre. Det er ikke prosentene som bestemmer hvorvidt du kan kalle deg same eller ikke. Bankene låner nå ut penger til kjøp av matrikulert eiendom til mennesker som ikke har norske etternavn. Så det er bare å ta frem det dere har, og vis alle barn at det finnes der dere bor. Bruk nysgjerrigheten til barn til å vise stolthet, og vis vei frem for neste generasjon.

Ban vei for bane.

Debatt
Nord Salten Avis oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.