Blant de som presenterte funn var Harrieth Aira, seniorrådgiver og fagleder for samlingsforvaltning ved Árran lulesamisk senter.

Dyp og respektfull relasjon

Seminaret tok for seg hvordan kystsamene, og spesielt lulesamene i Divtasvuodna (Tysfjord), har en dyp og respektfull relasjon til sitt landskap.

– Dette er ikke bare et spørsmål om fysisk tilknytning, men også om kulturell og åndelig tilknytning. I lulesamisk kultur handler landskapene om mye mer enn naturens skjønnhet; de er bærere av samisk identitet, språk og tradisjonell kunnskap, mener Harrieth Aira.

Våre områder – vår frihet

Aira introduserte begrepet "mijá duobddága" – "våre områder" – som har flere betydninger innenfor samisk kultur.

– Disse områdene representerer mer enn bare jordstykker; de er fellesområder, hjemsteder og minnebanker for de samiske slektene.

Elli fra Divtasvuodna uttrykte det slik:

"Jeg føler at de tilhører meg, og på en måte er det som om jeg tilhører fjellet".

For lulesamene er disse områdene også frisoner hvor de kan leve fritt fra majoritetssamfunnets påvirkning, både kulturelt og språklig, utdyper forskeren.

Hun forklarer videre at i sommerhalvåret flytter mange lulesamer fra tettsteder der de lever som en minoritet, til sine gamle sommerboplasser inne i fjordene.

– Der kan man leve det samiske livet, drive med fiske og bærsanking, og snakke lulesamisk. Dette pendlerlivet mellom to ulike virkeligheter gir lulesamene muligheten til å bevare både språk og kultur, og leve i en samiskspråklig virkelighet, forklarer Aira, og understreket hvor viktig dette er for å opprettholde samisk identitet.

Helsebringende landskap

Landskapene i Divtasvuodna er ikke bare kulturelt viktige, de har også en helsefremmende rolle. Mange av deltakerne fortalte hvordan aktiviteter som bærsanking gir dem fysisk aktivitet og mental ro.

– "Åjvijt jierrijdit", som betyr å klarne hodet, er et lulesamisk uttrykk som beskriver den roen og friheten mange opplever i disse områdene. Det handler om å få en pause fra hverdagens stress og fornorskning, og å finne tilbake til noe grunnleggende og naturlig, avrunder Harrieth Aira.

Barkhøsting

Under samme seminar ble det også presentert interessante funn fra Árran om samisk bruk av fjellområdene i Hamarøy og Saltdal. Forskningsleder Oddmund Andersen trakk frem betydningen av barkhøsting, en tradisjonell praksis blant samene som har vært en del av deres ressursutnyttelse gjennom flere hundre år.

Bærekraftig bruk av naturressurser

Andersen forklarte hvordan samene høstet bark fra furutrær, spesielt innerbarken som er rik på næringsstoffer som C-vitamin og jern.

– Dette var en viktig del av kostholdet, ikke bare i nødstider, men også som en delikatesse. Bark ble tilberedt på ulike måter, blant annet i grøt og brød, noe som understreker samisk kunnskap om bærekraftig bruk av naturressurser, poengterer Oddmund Andersen.

Gjennom feltarbeid i Tysfjord og Lønsdal har forskere dokumentert spor av denne praksisen som går tilbake til 1600- og 1700-tallet.

– De synlige merkene på trær, der ytterbarken er fjernet, viser hvordan barken ble høstet på en skånsom måte. I tillegg til barkspor er det også funnet andre kulturminner som teltboplasser og ildsteder, som gir et bredere bilde av livet i disse områdene, forklarer han videre.

Et kulturminne med dype røtter

I et intervju fra 1966 fortalte Amund Pedersen, en 94 år gammel mann fra Grunnfjord, om sin families tradisjon med barkhøsting:

«Melstoff fantes ikke i Sverige den gangen. De ‘løfte’ av furu det av borken som var nærmest veden. Så tørka de det i sola og mol til et slags mel. Av det bakte de så kake på steinhelle. Hvis de hadde noe reinblod, så rørte de i lag med ‘melet’.»

– Dette sitatet illustrerer hvordan barkhøsting var en integrert del av det samiske kostholdet helt opp mot begynnelsen av 1900-tallet, mener forskningslederen.

Bevaring av kulturspor

Avslutningsvis forklarer Andersen at tradisjonen med barkhøsting begynte å avta på slutten av 1800-tallet, hovedsakelig på grunn av økt tømmerproduksjon og lovgivning som forbød skade på trær.

– Likevel er barksporene som finnes i trærne i dag, viktige kulturminner som gir innsikt i samisk historie og bruk av naturressurser.

Andersen understreket at disse sporene bør bevares og studeres videre for å styrke vår forståelse av samisk kultur og tradisjon.

Seminaret ga en viktig påminnelse om at samiske landskap er mer enn bare natur – de er bærere av kultur, språk og helse for de som tilhører dem.

Arrangementet er en del Árrans samarbeid med Nordlandsmuseet i forbindelse med kulturhovedstadsåret Bodø2024.