Av: Ronald Urheim, Måsskek (Muskenværing) bosatt i Lillestrøm

Se på din mor, spesielt om hun er gammel. Hun er ikke feilfri, men hun er din mamma! Livet har gått gjennom en utellelig rekke av mødre fra tidenes morgen. Fra vår felles stammor Eva, gjennom fantastiske kvinner og kom akkurat til deg. På et helt bestemt tidspunkt, og som hele universet og englene beskuet og gledet seg over.

Din mor har selv vært et barn, sprunget og lekt i heimen sin og rundt omkring, med barnlige sysler, drømmer og lengsler. Og med en ufattelig kjærlighet og lojalitet til sine foreldre, sin familie, sin slekt, sitt folk og til sin families historie og hemmeligheter.

Hun ble etter hvert en ung, vakker pike og ungdom! Hun har opplevd forelskelser, gleder og skuffelser, vennskap, kjærester, skolegang og arbeid, glade og triste dager og perioder, og ulike erfaringer som hun alltid bærer med seg. Hun har kanskje blitt utsatt for krenkelser og overgrep som også preger henne. Eller vokst opp i en tid med helt feile holdninger og verdier. Alt dette kan ha gått ut over deg og dine søsken.

Du ble båret på i ni måneder, og mamma syntes det var strevsomt. Tenk deg dette unike oppdraget, skape, bære på, og passe på lille deg i sin mage. For at du etter hvert skulle bli født gjennom smerte, leve, utvikle deg, bli et helt og unikt menneske. Og til å begynne være helt avhengig av mamma og litt senere en pappa, men på en annen måte.

Din mor har de første årene passet på deg hele tiden, bare avbrutt av korte pauser, pappapass og barnevakter. De gangene hun ikke har hatt eller sett deg har hun tenkt på deg, hvor du er, om du har det bra, og om det er noe som mangler.

Mens hun har hatt deg har du enten fått melk, kos, nærhet, oppmerksomhet, prating, vask eller du har sprunget inne eller ute i trygg forvissning om at hun er i nærheten. Hun har gitt deg den ultimate kjærligheten og tryggheten som bare mamma kan gi. Hun har bekreftet din barnetro, som du er unnfanget med, og gitt deg en kristen oppdragelse. Hun har lært deg forskjellen mellom rett og galt og sagt deg de vakreste ord du kan høre på jord. At alle dine synder er evig forlatt i Jesu navn og blod. Hun har vist deg himmelriket, en ufattelig gave gitt av Gud. Og beholder du din barnetro, så er din lykke evig!

Dere kom dere gjennom barneår, ungdomsår, skole, lek og alvor, og i dag står du mer støtt på egne ben, og klarer deg uten din mor i nærheten. Men hun er der likevel, i ditt hjerte, i dine gener, i ditt minne, i nabolaget eller på en annen plass. Bare en telefon unna, på et bilde, på et sykehjem, eller kanskje på en kirkegård. Jeg tror hun er den personen som har betydd mest for deg, spesielt da du var liten.

Når barna har det bra har foreldrene det bra, sies det, noe jeg tror er sant. Når barn gleder seg, utvikler seg, har venner, er tilfredse, får leke, utfolde seg og får gå i fred slapper foreldrene av og trives. Det gir hverdagslykke der foreldrene nyter synet av sine barn og tenker på alt barnet har gått gjennom fra livet i magen, fødsel og oppvekst, og alle de bekymringer for ting som kanskje aldri skjedde.

Og motsatt. Når barna ikke har det bra, blir mobbet eller krenket, ikke får venner og ikke kan utfolde seg eller er mye syke, kronisk syke, funksjonshemmet eller bor i et trafikkfarlig og destruktivt miljø, har feil venner og med i destruktive miljø, skader seg selv, ruser seg eller har lav selvfølelse og/eller selvtillit. Da sliter også foreldrene, og jeg vet at mor har det verst.

Tenk på alt hun har gjort for deg, gjerne i en mannsalder, bokstavelig talt. Alt er i deg, alle kjærlige ord og varme blikk, kjærlige omfavnelser, og fem-stjerners service livet igjennom. Du aner knapt den totale innsatsen fra din egen mor, nettopp for deg, og alt for deg.

Takk mamma tusen ganger eller mer for alt hun gjorde og betydde for deg, for kjærlighet, omsorg og all den tid hun brukte på deg.

Er hun på sykehjem, fortell henne om de andre barna og barnebarna hennes. Fortell også om de døde og ær deres minne. Syng gamle sanger og ta med gamle ting hjemmefra. Fortell nytt hjemmefra og om gamle kjente.

Men mest av alt, husk å takke.

Er hun dement og har mistet språk, kjenner hun deg igjen, i sitt hjerte og sinn. Hun føler deg og nyter ditt nærvær, din oppmerksomhet, alle kjærtegn, og spørsmål. I sitt hjerte både ler hun og gråter hun. Av hvordan det gikk med deg, av sin egen utilstrekkelighet og manglende språk og gode ord. Men kjærligheten hos henne forsvinner aldri. Hun ser deg, ønsker deg alt godt, gleder seg med deg og gråter sammen med deg over alle dem dere mistet, en sønn, en datter, et barnebarn, en ektemann eller en venn.

Se på din mor. Alle spor livet har satt i og på henne. Alle de fine rynkene etter et langt liv. Møt hennes blikk, det blikket som har fulgt deg fra det første minuttet til nå. Alt hun har gjort og tenkt på, som du ikke engang husker.

Husk, se på din mor!