Å bevare samisk identitet handler ikke bare om geografi, men om å ta med seg tradisjoner, språk og kultur uansett hvor man befinner seg. Mange samer opplever at tilhørigheten og stoltheten over egen bakgrunn blir ekstra viktig når man bor langt hjemmefra. Det gir styrke å holde fast ved røttene, selv om dagliglivet leves i en annen del av landet – eller verden.

Fornorskningens brutalitet treffer henne midt i magen. Hun har vokst opp med trygghet og fortellinger om slekt og tilhørighet, men uten språket. Tapet kjenner hun sterkt på, og hun setter sin lit til den nye generasjonen.

Tilbake til Drag

Det er en stille høstdag på Drag. Fjorden ligger blank og grå, og vinden trekker inn fra havet. For Beate er dette hjemme.

Hun forlot bygda som 19-åring for å studere økonomi. Hun dro sørover for å ta utdanning, bygge karriere og kanskje starte et nytt liv. Men hjemlengselen ble for sterk.

– Det tok mange år før jeg hentet siste rest av flyttelasset og innså at jeg var ment for å være i nord, sier Beate.

I dag har hun bodd mer enn halve livet på Drag, der hun jobber med tilrettelagt arbeid gjennom Tysfjord ASVO. Men historien hennes starter lenge før hun selv ble født.

Fortellingene fra Kjær

På kjøkkenet i barndomshjemmet gikk fortellingene i arv. Familien hadde bodd på Kjær, på vestsiden av Tysfjorden, men huset deres brant ned tidlig på 1960-tallet. Etter det bygde de seg et nytt hjem på Drag.

– Jeg vokste opp med historier om hvordan min familie levde, hvordan besteforeldrene og oldeforeldrene mine levde, hvor de bodde, hvor de plukket bær, fisket, hentet ved og så videre. Fortellingene ble gjentatt om og om igjen. Jeg har alltid visst hvor jeg kom fra og hvem jeg var, forteller Beate.

Men da familien flyttet til Drag, skjedde også et språkbytte. Bruken av samisk språk ble lagt igjen på Kjær. På Drag ble det norsk i hverdagen.

– Samisk ble språket foreldrene mine brukte når jeg ikke skulle forstå. Samisk ble også brukt på samlingshuset, men språket ble aldri en del av min hverdag, forteller hun.

Identitet uten symboler

Beate beskriver sin samiske identitet som sterk, men kanskje privat. På 1970- og 80-tallet var ikke kofter eller samiske symboler synlige på samme måte som i dag.

– Du kunne like gjerne bli tatt for å være norsk. Hvis du ville vise at du var same, måtte du si det selv, sier Beate. Vel kanskje ikke helt, det å være fra Drag økte sannsynligheten for at du var same. Når vi som barn reiste på fotballkamper var det alltid noen som kalte oss lappdjevler eller joiket etter oss.

Hun smiler når hun forteller om følelsen da hun for første gang fikk stemme ved et sametingsvalg.

– Det var det første sametingsvalget i 1989, og jeg fikk stemme på Oslo Rådhus – ikke bare til stortingsvalget, men også til sametingsvalget. Jeg var den eneste i kompisgjengen som fikk stemme på begge valgene – det var stas.

Språktapet som mor

Som ung kjente hun ikke på noe savn etter språket. Men da hun selv ble mor, ble det annerledes.

– Da ble tapet tydelig. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle trygge min datters identitet. Jeg hadde fortellingene og historiene, men jeg hadde ikke et samisk språk å gi videre. Jeg hadde heller ikke samme tilgang til samlingshuset og det miljøet mine foreldre hadde. Jeg bestemte meg for å gi ho språket tilbake mens ho fremdeles var i magen min, forteller Beate.

–Jeg snakket, leste og sang til ho på samisk de første årene, jeg brukte alle ordene jeg kunne. Det var ei tid der jeg leste samiskbøker om kvelden og brukte ordene i dialogen neste dag. I vår lille familie forstod vi relativt raskt at dersom vi skulle få til dette måtte vi flytte tilbake til Drag. Her hadde vi min familie som hun kunne snakke samisk med, og her kunne hun gå i samisk barnehage og i samisk skole. Det valget gjorde også at hun fikk gå i «duodjelære» hos sin áhkko fra barnsben av – og faktisk få vokse opp i fortellingen og historiene, fortsetter hun.

Selv om hun vokste opp i et samisk lokalsamfunn, var ikke det tilstrekkelig. På et tidspunkt ble norsk igjen hjemmespråket. Likevel sto de i valget.

– Jeg husker enda den dagen jeg sa til meg selv «du kan lære ho norsk, men du må stole på at skolen klarer å lære ho samisk».

Motstand og støtte

–Det manglet ikke på advarsler, mange mente man ikke kunne lære barnet sitt samisk om man ikke kunne det selv. Andre mente at barnet kom til å få et dårlig språk, et institusjonsspråk. Mange ganger var jeg på nippen til å gi opp, det var utrulig sårt å ikke kunne følge opp skolearbeidet hjemme. Takket være familie, medforeldre (foreldre til medelever) og lærere turte vi å stå i valget.

–Dette valget påvirket også meg. Som norskspråklig fremmet jeg samisk språk der jeg kunne, både i jobbsammenheng og på fritiden. Når jeg ser meg tilbake er jeg stolt over det vi fikk til, kanskje spesielt over de trygge språkrommene som ble skapt for barn og unge. Men aller mest er jeg stolt over min egen datter som gikk ut av Drag skole som samiskspråklig grunnskoleelev. Selv om jeg ikke kunne gi det videre, tok hun språket tilbake. Det betyr mye, understreker Beate.

Faren i rapporten

– Jeg har alltid vært takknemlig for at jeg har fått sett bilder av oldeforeldre og besteforeldre, og ikke minst barnebildet av min far. Schreiner sin rapport fantes i mitt barndomshjem og var på mange måter «mitt familiealbum» Jeg visste om skallemålingene, men jeg var voksen før jeg forstod at de også hadde skallemålt min 1-2 år gamle far.

– Jeg ble sint. Han var jo bare et barn. Det gjorde vondt å se at de hadde gjort det mot ham, sier hun stille.

Sinnet ble likevel mildnet av de offentlige unnskyldningene fra kongen, kirken og politikerne.

– Unnskyldningen gjorde at jeg ikke ble stående i sinne. Den hjalp meg å se det i en større sammenheng. De forsto ikke bedre, det er nesten ikke til å fatte at disse menneskene følte seg så truet av oss – til og med av en ettåring – at de utførte sine handlinger. Jeg tror etterslekten til disse menneskene og kjenner på en slags skam, forteller Beate.

Stolt – men usynlig

Beate har aldri følt skam over å være same. Men hun har erfart at identiteten ofte var usynlig.

– Jeg hadde ingen kofte, ingen symboler som visste hvem jeg var. Kanskje burde jeg tatt mer plass. Kanskje burde jeg vært mer synlig. Men jeg har alltid vært trygg på hvem jeg er.

– På min vei har det nesten vært motsatt, en gang på Akropolis spurte mine greske venner meg hvordan det hadde seg at jeg kunne så mye om greske guder og filosofer, men ingenting om mitt eget folk? Da kjente jeg på skam.

Den nye generasjonen

Når hun snakker om dagens unge, lyser øynene opp.

– Jeg blir helt varm om hjertet. Denne generasjonen er stolte, flinke og tør å ta plass. Jeg håper de stormer ut i verden og får lov til å være individer, men samtidig en del av det samiske kollektivet, sier hun.

Hun er klar på hva samfunnet skylder dem.

– De må få lov til å være seg selv. Jeg håper dem vil kjenne på like mye stolthet som skam, vi er det folket storsamfunnet ikke klarte å fornorske «Mij lip dáppe».

– Jeg håper også de unge alltid vil tenke på dette som sitt hjem, det stedet de kan kjenne seg nært sin egen kultur, historie og språk og «lade batteriene», utdyper hun.

Et kollektiv av enkeltmennesker

Når Beate deler sin historie, er det med et håp om å vise fram både fellesskap og forskjellighet.

– Vi er ikke en homogen gruppe. Vi har like erfaringer, men også ulike. Vi er et samisk fellesskap, men vi er også individer, med våre egne historier. Det håper jeg denne artikkelserien kan vise, avslutter Beate Ráhka-Knutsen.