Av Bernt Lind-Aaby, daglig leder i Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK)

Fremtidens arbeidsplasser og verdiskaping langs kysten må prioriteres i arbeidet med neste nasjonale transportplan (NTP).

Arbeidsplasser og verdiskaping langs kysten hemmes av dårlige og farlige veier arvet fra fortiden. I tillegg står kystinfrastrukturen for fall. Skal nye fremtidsrettede arbeidsplasser etableres og etablerte virksomheter videreutvikles, må investeringene gjøres der verdiene skapes – langs kysten. 

Norge skal frem til 2030 og 2050 omstille seg i tråd med forpliktelsene i Paris-avtalen. Dette setter krav til nytenkning og nye prioriteringer. Med verdens nest lengste kystlinje, ligger det mange muligheter i fjord- og kystkommunene. Naturressurser som vann, vind og naturlige forutsetninger gitt av Golfstrømmen, gjør at kysten vil være en viktig bidragsyter i den grønne omstillingen. 

OECD anslår at de havbaserte næringene kan doble sitt bidrag til den globale økonomien i 2030. Mye av veksten er forventet å komme i næringer hvor Norge allerede har viktige fortrinn, fra Lindesnes til Nordkapp. I Havstrategien «Ny vekst, stolt historie» poengteres dette ettertrykkelig: «Vi vet ikke alt om fremtiden. Det som er sikkert, er at havet blir en sentral bidragsyter til fremtidig velstand og vekst». 

Utviklingen av samferdselssektoren styres etter en transportplan som det ikke lenger er flertall for. Persontransport og utbygging av veinett i sentrale strøk har spist opp mye av satsingen de siste årene. Samtidig har kystinfrastrukturen blitt nedprioritert. 

Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK) etterlyser en ny kurs i samferdselspolitikken, der en aktiv næringspolitikk understøttes av en aktiv samferdselspolitikk. Denne må støtte opp om å utvikle infrastruktur der arbeidsplasser og verdiskaping skal etableres – langs kysten.

Stortingsmeldingen «Mennesker, muligheter og norske interesser i nord» forklarer hvorfor kysten ofte taper i konkurransen: «Det er store avstander i nord, og relativt sett lavt folketall. Utbygging av infrastruktur basert på samfunnsøkonomisk lønnsomhet vil derfor ofte komme negativt ut i denne landsdelen. Samtidig er aktiviteten i næringslivet høy, særlig innen reiseliv, industri, sjømat og bygg og anlegg. Mulighetene for vekst er store, men næringsliv og regionale myndigheter uttrykker at bedre infrastruktur er avgjørende for videre vekst.» 

I dag teller årsdøgntrafikk mer enn verdiskaping, noe som gjør at nesten all næringstransport langs kysten starter på en dårlig fylkesvei. I tillegg har rammevilkårene for sjøtransport forverret seg. Hvis vi skal forløse det store potensialet for verdiskaping langs kysten, må infrastrukturtiltak prioriteres, måles og baseres på andre faktorer enn ren samfunnsøkonomisk nytte.

Nye sikkerhetspolitiske trusler understreker hvor viktig det er at hele landet – og ikke minst kysten – er bebodd. Det gir stor forebyggende verdi, og er en effektiv og relativt lite ressurskrevende innsats som førstelinjeforsvar. Men da må det være attraktivt for folk å leve og bo langs kysten. Og da må man tenke annerledes om nasjonale prioriteringer innen samferdsel og infrastruktur. Firefelts motorveier i sentrale strøk hjelper lite når framkommeligheten og kommunikasjonsmuligheten er så mangelfull eller fraværende som den er i distriktene og på kysten. 

NFKK mener tiden er inne for prioriteringer som støtter opp om der verdiene skapes, og krever satsing på verdiskapende infrastruktur lang kysten.