Barndommen til Mareno var tett knyttet til naturen. Han vokste opp i Hellmobotn, der fjorden skjærer seg inn mellom bratte fjell. Her levde folk av fiske, bærplukking og tradisjonell kunnskap.

– Jeg trådte mine barnesko der, der Norge er smalest, forteller han.

Allerede som små barn ble han og kameratene sendt på fjellet for å plukke moltebær. Det var en del av livet og kulturen de vokste opp i.

– Vi var bare seks–åtte år da vi begynte å gå etter moltebær. Det var livet vårt, fjellet, bålet og historiene fra området vi vokste opp i, sier han.

Språket hjemme – men forbudt på skolen

Oppveksten ble tidlig preget av skolegang borte fra hjemmet.

– Jeg var sju år da jeg ble sendt på internatskole. Det var to rom, ett for jentene og ett for guttene, og vi lå på loftet. Husmoren kjente bakgrunnen vår og var god og snill mot oss. På internatet var det lettere å være oss selv, og være same og snakke samisk, forteller Mareno.

Hjemme i Hellmobotn var lulesamisk det naturlige språket. Norsk lærte de først når fremmede arbeidere og turister kom til bygda.

– Norsk var som engelsk er for ungene i dag. Det var samisk vi pratet hjemme.

På skolen var det annerledes. Fornorskingspolitikken slo inn med full kraft. Samisk språk ble strengt forbudt, og barna ble overvåket.

– I klasserommet var samisk tabu. Lærerne sto og lyttet i friminuttene for å høre om vi snakket samisk. Gjorde vi det, ble vi straffet. Skammekroken, stå på ett bein, eller sitte igjen når de andre gikk hjem.

For et barn som bare kjente sitt eget språk, ble dette en tung erfaring.

– Det var et strengt regime. Du skulle ikke vise at du var same. Vi ville jo være en del av storsamfunnet, for å slippe hetsen, forteller Mareno.

Når skammen vokste fram

Etter hvert som han ble eldre, ble skammen tydeligere. Identiteten måtte skjules for å unngå mobbing og trakassering.

– Det var vanskelig å bære fanen. I min ungdom skammet jeg meg over å vise at jeg var same. Det sitter dypt, utdyper han.

Overgangen til Kjøpsvik ble særlig tøff. Her møtte han storsamfunnet på en ny måte.

– Vi kom fra Musken og møtte en vegg. Det var hets og stempling.

En gang fikk han og noen kamerater nok, og tok igjen.

– En gang i bokhandelen tok vi tak i en kar som stadig plaget oss, vi var sterke den gangen. I ettertid ba han om unnskyldning. Han sa han ikke kunne forstå hvordan de kunne være så formørkna i synet på oss. Det var godt å høre, mener Mareno.

Når språket stoppet ved neste generasjon

Opplevelsene fra barndom og ungdom satte dype spor. Som voksen og far valgte Mareno å ikke lære barna sine samisk.

– Jeg ville skåne ungene mine for det jeg selv hadde opplevd. Det angrer jeg bittert i dag. Min største anger er at jeg ikke lærte barna mine samisk.

I dag ser han med glede på utviklingen blant de yngre.

– Barnebarna mine prøver nå å ta språket tilbake. Det gjør meg stolt.

Et langt yrkesliv – og kamp i kirken

I arbeidslivet var Mareno både i privat sektor og i det offentlige, men størstedelen av karrieren hadde han i kirken. Som kirketjener og kirkeverge hadde han ansvar for drift og administrasjon i tre tiår.

– Det var et stort ansvar, drift, administrasjon, alt. Og jeg forsøkte å løfte inn samisk der det gikk an, forteller han.

Han var blant dem som tok initiativ til samiske liturgier. Motstanden gjorde inntrykk.

– Vi var blant de første som tok inn samiske liturgier. Det var ikke enkelt. Da vi fikk en kommentar om vi ville at kirkeklokkene skulle kalle inn på samisk, så vi hvor langt nede det samiske sto i systemet. Det var mye motstand og en del mobbing. Men vi sto i det, understreker Mareno.

Kunnskapen må deles videre

Ved siden av jobben har han brukt tid på å formidle samiske tradisjoner til barnehager og skoler.

– Jeg var med en skoleklasse som ble overrasket av uvær på fjellet. Å lære dem å få fyr på bålet i slikt vær, det er livskunnskap. Historiene og ferdighetene er arven vår. Hvis vi ikke gir dem videre, forsvinner de.

«Beklagelsen kom 50 år for sent»

Da kongen og Stortinget ba om unnskyldning for fornorskingspolitikken, kjente Mareno både glede og sorg.

– Beklagelsen kom 50 år for sent. Den burde vært rettet til våre foreldre og besteforeldre som bar den tyngste børa. Men det er bra den kom. Den må bare følges opp av konkrete tiltak. Det holder ikke å bare stå på en talerstol og beklage, mener Mareno.

Ansvar for framtida

Mareno har deltatt i Forsoningskommisjonens arbeid og ser viktigheten av at både stat og kommune tar ansvar.

– Staten har det største ansvaret, men kommunene kan ikke lene seg tilbake. De var en del av fornorskningssystemet. Rapporten fra Forsoningskommisjonen må ligge på skrivebordet, bokstavelig talt, hos ordførere og andre ledere. Ikke i en skuff. Det er en kjempejobb som skal gjøres, poengterer han.

Han er klar på hva som skal til for å sikre samisk språk og kultur for kommende generasjoner.

– Myndighetene må gi mer oppbakking. Vi kan ikke legge alt på samiske familier alene. Statusen for samisk språk og kultur må bygges opp igjen, i skole, barnehage, kulturliv og kirke. Vi må gå trappevis, men vi må gå, sier han.

Et blikk framover

Til tross for tunge minner bærer han også på håp.

– Noen ganger blir jeg sint når jeg tenker på hva vi opplevde. Men du kommer ikke langt med sinne. Du må være tålmodig og jobbe videre. Jeg håper storsamfunnet ser oss som likeverdige.

Han ser på barnebarna og ungdommen som vokser opp nå, og ønsker dem en helt annen start.

– Jeg håper generasjonen som vokser opp kan le med stolthet. At de kan si:

 – Vi er samer og det er vi stolte av, avslutter Mareno Mikkelsen.