Av: Astrid Eriksen

Et slag i magen- ja sånn kjentes det da jeg så filmen «Samiske fortellinger om rett og urett» om kampen for tilværelsen i Hámber/Hamarøy kommune.

Et livslangt slit om å få være seg selv, om å få leve i pakt med egne verdier ble gjort til en indre ensom kamp mange samer gikk gjennom.

Ensomt og usynlig fordi det vises ikke utenpå hvordan man jobber intenst for å høre til i et miljø som vil utslette alt som er samisk- og i bunn og grunn egentlig utslette seg selv.

Fortellingene er nakent og brutalt ærlig og prisen å betale for tilhørighet er høy-kanskje for høy. Det var en voldsom oppmerksomhet både nasjonalt og lokalt om vold og seksuelle overgrep etter «Tysfjord-saken».

Det kommer også frem at kirken beskyttet en av sine - en overgriper - og utstøter en varsler - også en av sine.

Tillitsbruddet er komplett og viser hvordan maktinstitusjoner som kirken beskytter sine egne og overgriper.

Jeg forstår ikke selv hvorfor jeg reagerer så sterkt, det er naivt- historien viser jo at maktmisbruk og å beskytte overgriper kan syns å ha vært en del av kirkens DNA. Men at dette kan skje etter Tysjord-saken er vanskelig å ta inn over seg.

Vi vet at ordet «unnskyld» til overgrepsutsatte og undertrykte grupper gjør godt. Men jeg tror dessverre også at det sitter langt inne for noen mennesker som forvalter makt. Ord og handling har betydning, og å vise forståelse og si unnskyld er en god vei til forsoning. Vi trenger alle å høre til.