Harrieth er født og oppvokst i Tysfjord, i dag en del av Hamarøy kommune. Hun vokste opp med lulesamisk språk og kultur tett på i familien. Som voksen flyttet hun tilbake til Drag i 1996, der hun har bodd siden.

– Jeg har alltid oppfattet meg selv som samisk. Samisk var hjemmespråket vårt.

Identiteten var lenge ureflektert, men møtet med skolen og verden utenfor gjorde henne bevisst på at majoritetssamfunnet så henne som «noe annet».

En skolehverdag uten samisk

Da Harrieth gikk på barne- og ungdomsskolen i 1970-årene, var samisk fullstendig fraværende i undervisningen.

– Vi hadde ingenting samisk i skolen. Ikke engang en hilsen på samisk. Jeg lærte først lulesamisk grammatikk siste året på videregående, i 1980.

Hun lærte å lese og skrive norsk som alle andre, men ikke lulesamisk. Først som ungdom og voksen tok hun igjen noe av det tapte. Denne språklige usynliggjøringen sitter dypt.

– Det har festet seg som en følelse av urettferdighet og negativ forskjellsbehandling, sier hun.

Tapet av duodje og kofta som markør

Fraværet av samisk opplæring gjaldt ikke bare språk. Det tradisjonelle håndverket duodje ble heller ikke formidlet. I hjemmet fantes kofter fra foreldrenes og de eldste søsknenes barndom, men bruken stoppet opp da hun vokste opp.

– Jeg har aldri sett min mor gå i kofte. Vi var samer privat i hjemmet, men det skulle ikke være så synlig ute. Å ta på seg kofta var å bli synlig.

Hun reflekterer over hvorfor:

– Kanskje var det derfor min mor ikke kledte seg i kofta, selv om hun hadde gått med den både i barndommen og ungdommen, og da hun stiftet familie rett etter krigen. Men en gang på 1950-tallet var det slutt, forteller Harrieth.

Mot slutten av 1970-årene skjedde en endring. Harrieth ba om å få konfirmeres i kofte – noe som var uvanlig i søskenflokken.

– Jeg følte meg så fin da jeg på konfirmasjonsdagen kunne kle meg i kofta.

Duodje fikk hun likevel ikke lære. Hverken skolen eller familien formidlet håndverket fullt ut. Som voksen måtte hun lære selv, på kurs og gjennom prøving og feiling.

– Det var vanskelig, og det kjennes som et stort tap. Jeg har alltid hatt en genuin interesse for duodje, men hvor skulle jeg lære det, og hvem skulle hjelpe meg?

Hun beskriver dette som en av de mest konkrete konsekvensene av fornorskningen.

– Særlig var det vanskelig når jeg fikk egne barn, og jeg kunne verken sy kofter eller annet kofteutstyr til dem. Det er de verste konsekvensene av fornorskningen for min del, og fortsatt i dag er dette ikke løst her hos oss, sier Harrieth.

Sosial isolasjon og usynliggjøring

Hun beskriver et tydelig skille i Kjøpsvik, der samer og øvrige innbyggere ofte levde i parallelle fellesskap uten særlig kontakt.

– Det var som å være usynlig. På butikken var det knapt noen som hilste på oss. Man blir på en måte utestengt fra fellesskapet.

Også når hun bar kofte, møtte hun hets.

– Jeg ble joiket etter i byen. Den gangen oppfattet jeg det som «sånn var det bare».

Fra skam til stolthet

Som barn kjente Harrieth, som mange andre, på skam. I ungdomsårene skjedde et skifte: bevisstheten om uretten vokste, og hun begynte aktivt å oppsøke kunnskap.

– Fornorskningen har paradoksalt nok styrket identiteten min. Jeg måtte selv oppsøke kunnskap om vårt språk, vår duodje, vår historie og vår tro. Jeg har lært mye jeg ikke visste noe om, og det har styrket min identitet og tilknytning til det samiske.

Beklagelser må følges av handling

Konge, regjering, Storting og kirke har bedt om unnskyldning for fornorskningen. Harrieth er glad for det, men etterlyser konkrete virkninger.

– Beklagelser hjelper lite hvis alt fortsetter som før. Det må ha praktisk betydning i lokalsamfunnene, mener Harrieth.

Dokumentasjon gjennom Sannhets- og forsoningskommisjonen

Gjennom jobben ved Árran julevsáme guovdásj har Harrieth bidratt til kommisjonens arbeid, både med delutredning og egne fortellinger. Hun mener dokumentasjonen er avgjørende, blant annet fordi kommisjonen også viet et eget kapittel til Tysfjord.

– Nå gjenstår oppfølgingen. Uten tiltak blir rapporten symbolsk, og vil kun ha historisk interesse, sier hun.

Hva som må til for at lulesamisk skal overleve

Harrieth mener framtida for lulesamisk språk avhenger både av samiske familier og av tydelig støtte fra det offentlige. Hun peker på behovet for å bruke språket i hverdagen – hjemme, mellom generasjoner og ute i lokalsamfunnet.

– Uten at lulesamisk snakkes i hjemmene, hjelper det lite hva som står i planer og dokumenter, sier hun.

Hun trekker fram barnehage og skole som helt avgjørende arenaer. Samiske barnehager, profilskoler og ressursskoler må styrkes – ikke bare økonomisk, men også med flere lærere, rekruttering og godt faglig innhold. Samtidig må det utvikles moderne læreverk og gis bedre arbeidsvilkår for samisklærere.

– Statusen for samisklærere må opp. Vi trenger både folk og fag, sier hun.

Også institusjoner som Árran og språksentrene spiller en nøkkelrolle. De må, ifølge Harrieth, få ressurser til å være reelle «fyrtårn» i språk- og kulturarbeidet.

Hun peker videre på behovet for synlighet i media og kultur. Barn og unge må få et stabilt tilbud på lulesamisk, både på nett og i radio, og hun mener dagens innhold er svekket sammenlignet med tidligere.

– Vi må snu den utviklingen. Hvis barn og ungdom ikke hører språket, mister de tilknytningen til det, sier hun.

Også helse- og omsorgssektoren må med, understreker Harrieth. Mange eldre savner å bli møtt på sitt språk.

– Det er en del av verdigheten. Samisk språk og kultur må være naturlig i møte med både barn, voksne og eldre.

Hun mener også at arealinngrep og forvaltningspraksis må ses i sammenheng med språk og kultur. Når tradisjonelle bruksområder bygges ned, rammer det også språket.

Til slutt minner hun om kampen mot rasisme og hets – både i skole, lokalsamfunn og på nett.

– Kommuner og myndigheter må ta ansvar og reagere når det skjer. Vi må ikke tie det bort, sier Harrieth Aira.

Neste generasjon – håp og uro

Harrieth er bekymret for at færre bruker lulesamisk daglig enn før, men tror språket kan overleve på Drag dersom folk og institusjoner står samlet.

– Språket er alvorlig truet. Uten bruk hjemme hjelper ikke skolen alene.

En appell til politikerne

Til slutt retter hun en klar oppfordring til politikere på alle nivåer: stat, fylke, Sameting og kommune.

– De som har makt og midler må sette rammer som gir faktisk likeverd. Ikke la det gå en generasjon fra behov blir identifisert til tiltak blir realisert. Jeg har store forventninger til oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid. Uten offentlig støtte vil kommisjonens arbeid være bortkastet, avslutter Harrieth Aira.