Av Inga Anna Karlsen, Drag.
Jeg leser i NordSalten Avis av fredag den 14. oktober 2022 at en helsefagarbeider og en kreftsykepleier vil gi døende pasienter en mer verdig slutt på livet, det er jo et viktig tema om døden. «Døden hvem er du, skrekk og gru eller en utgang av vidunderlige skjønne livssykluset»Jeg tenker på de flerkulturelle aspekter i våre kommuner, når det gjelder språk- og kulturkunnskap og kompetanse. Ja, det er slik at helseinstitusjonene ser seg nødt til å benytte seg av ufaglært personell, som det blir sagt her av de som har satt fokus på saken. Jeg er utdannet som helsefag arbeider (hjelpepleier) og i min jobb har satt fokus på samiske pasienter/brukere av ikke-samiske tjenesteytere uansett hvilke nivå de enn tilhører. Jeg er same selv, men jeg er IKKE et «objekt», jeg er «subjekt».
Jeg vil oppfordre kommunale, regionale og statlige myndigheter til at sykepleiere og helsefagarbeidere blir lønnet på et skikkelig vis, for de er fotfolket som kjenner sine «kunder» best. Tenk, hvis jeg ikke tar helt feil da sykepleierne gikk til streik for større lønn ble de ved tvungen lønnsnemnd, satt til å gå på arbeid fordi det kan bli fare folks liv og helse. Jeg ble betenkt.
Samiske pasienter/brukere må få respekt for privatlivets fred, livets ukrenkelighet, varme og medmenneskelighet. Åndelige og andre individuelle behov dekkes på en verdig måte på deres egne premisser. FNs «erklæring om den døendes rettigheter sier at 1) Jeg har rett å slippe å dø alene, 2) Jeg har rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende kyndige mennesker som vil prøve å møte mine behov og som vil oppleve det som givende å hjelpe meg å møte min død» (Kildahl). Derfor er det viktig at det sitter en samisk vakt, helst en pårørende som sitter ved en døendes sykeleie.
Jeg var bortreist, men hørte om en samisk pasient som lå for døden i enerom på et sykehjem, at en ikke-samisk pleier satt vakt over vedkommende pasient som rakte handa si til pleieren og gråt og snakket samisk. Jeg er overbevist om at pasienten i dødsøyeblikket søkte trøst. Pleieren som satt hos pasienten sa til meg etterpå at vedkommende fikk en ensom død. Jeg gråt og i ettertid gjør det fortsatt vondt når jeg tenker på den ensomme måten å dø på.
