Av: Sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR)

Tidligere denne uka presenterte kontroll- og konstitusjonskomiteen sin innstilling til Stortingets behandling av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Stortingets presidentskap har besluttet at det skal settes opp en lávvu på Eidsvolls plass under behandlingen. 

Samer har flere ganger reist lávvu her i protest. Denne gangen er det ikke en protestlávvu som skal reises, men en lávvu for dialog i forsoningens tegn.

I rapporten, har kommisjonen sortert sine forslag til tiltak under fem pilarer. Disse pilarene mente kommisjonen at forsoningen må bygge på. Da Sametinget behandlet rapporten, ble det identifisert ytterligere to pilarer. I ordboka kan vi lese at en pilar er “en frittstående (søyleformet) støtte som bærer (del av) byggverk”. Forsoningen skal altså bygges på samme måte som man reiser en lávvu, med solide pilarer som bærende element.

Når man skal sette opp en lávvu, må man først sørge for underlaget. Derfor er det viktig at komiteen innstiller på at Stortinget vil be om unnskyldning for Stortingets tidligere aktive rolle i fornorskingspolitikken, og erkjenne ansvar for politikkens alvorlige konsekvenser for alle grupper og enkeltindivider.

Et godt underlag er likevel ikke nok for at forsoningens lávvu skal stå støtt. Alle pilarene må være på plass. Uten dem vil lávvuen vakle og kanskje falle i sterke vindkast. Vi vet at vi vil møte hardt vær på veien mot forsoning. Derfor er det gledelig å lese at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke bare har behandlet pilarene som kommisjonen presenterte: 1) kunnskap og formidling, 2) språk, 3) kultur, 4) forebygging av konflikter og 5) implementering av regelverk. De har også behandlet pilarene som Sametinget identifiserte: 6) næring og 7) menneskelige omkostninger. Vi er altså i stor grad enige om hvilke områder vi trenger å ta grep om for å oppnå forsoning fremover. 

Når det gjelder kunnskap og formidling, språk og kultur er det mye positivt i komiteens innstilling. Et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett ser ut til å bli realisert. Kunnskapsnivået hos de som tar tilbake språk og kultur, hos ansatte i offentlig forvaltning og i resten av befolkningen skal økes. Det stilles forventninger til fremtidige statsbudsjett, med særlig positive utsikter for de økonomiske rammene for eksisterende språk- og kulturarenaer, gjennomføringen av samisk språkopplæring i kommunene og i kultursektoren, samt for virkemiddelordningene for samiske språk. Retten til opplæring i og på samisk skal sikres, og samiskundervisningen styrkes betraktelig.  Det stilles forventninger til nasjonale institusjoner om å bidra til forsoning. Det skal bli enklere å ta tilbake eldre samiske etternavn.

Til tross for at komiteen behandler de andre pilarene, altså forebygging av konflikt, implementering av regelverk, næring og menneskelige omkostninger, i merknadene sine, kan det synes som disse ikke har fått tilstrekkelig forpliktende oppfølging i vedtaket. Det gir likevel håp at komitéflertallet omtaler disse spørsmålene, for jeg vet at de er vanskelige. 

I komiteens innstilling mangler det konkrete tiltak for å forebygge arealkonflikter, særlig sett i lys av konsekvensene disse har for samisk kultur og næringsutøvelse og hindrene det skaper for forsoning. Også mangelen på tiltak for å sikre sjøsamisk rett til fiske som en del av deres kulturutøvelse glimrer med sitt fravær, til tross for at kommisjonen grundig har kartlagt hvordan norske myndigheters politikk har satt samisk kultur og næringer under hardt press. Sametinget mener at en helhetlig handlingsplan for å inkorporere FNs urfolkserklæring i norsk lov er et sted å begynne for å vise vilje og forpliktelse på veien mot forsoning. 

Innstillingen fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen gir håp om en forsoningsprosess over lang tid i form av regjeringen bes melde tilbake til Stortinget ved fremleggelse av budsjettet hvert år hvordan forsoningsarbeidet følges opp, samt gjennom en melding om status i forsoningspolitikken og oppfølgingen av arbeidet allerede i 2027. Jeg ber Stortinget sørge for at alle pilarene i forsoningens lávvu kommer med.

Jeg har tro på at forsoning er mulig - på sikt. Og vi er klare for å ta fatt på reparasjonen sammen. Den kan ikke gjennomføres slik som fornorskningen – over hodet på oss samer. Forsoningens lávvu vil bare stå stødig hvis vi reiser den sammen og opparbeider oss tillit til hverandre under arbeidet. Sametinget, som samenes folkevalgte organ, må ha en aktiv rolle, og det samiske folket har kunnskapen om hvordan lávvuens pilarer skal settes for å tåle vær og vind. Kvener/norskfinner og skogfinner må få delta med sin kunnskap. Nå må vi, skulder ved skulder, sørge for at hver av pilarene finner sin plass, slik at lávvuen kan gi ly og trygghet for alle – i dag og i tiden som kommer. Jeg håper å se mange i lávvuen utenfor Stortinget 12. november.