Av: Heidi Maria Steinback Sørensen, kunstner og skribent
Jeg prøvde å finne en litt enkel tekst, men alle denne ukas tekster handlet om dom. Om dommere, fordømmelse, å dømme andre – og å selv bli dømt. Tungt skyts, altså. Det er et vanskelig tema å snakke om i en kort og hyggelig avisandakt. Noen av de mest brukte sitatene om dom er kanskje:«Døm ikke, så du ikke selv skal bli dømt»,
«Ta bjelken ut av eget øye før du begynner å plukke flisa ut av din nestes øye», og
«Den som selv er uten skyld, kan kaste den første steinen.» Så beskjeden er ganske klar: Det er ikke vi som skal dømme! Men er dom bare negativt?
Vi vil jo gjerne at urett som begås, skal få en form for rettferdig konsekvens – vil vi ikke?
Vi vil at en eller annen form for rettferdighet skal skje.
Men kanskje helst med de andre? Hvis jeg har forstått Bibelens gjennomgående budskap noenlunde riktig (med forbehold om at jeg er helt menneskelig og lett kan ta feil), så vil vi en eller annen gang stå til rette for det vi har gjort. All ondskap vil bli dømt – og fjernet. Dommen vil bli utført av en rettferdig, tålmodig og kjærlig Gud.
Og vi vil få oppnevnt Jesus – den store forkjemperen for tilgivelse og nåde – som forsvarsadvokat.
Anklageren, Satan – løgnens far – vil forsøke å legge all skyld for sin ondskap på oss.
(Her tror jeg kanskje Hollywood har vært innom temaet flere ganger allerede.) Hvis jeg har forstått dette scenariet rett, så vil alle som stoler på Jesus, komme ganske bra ut av det.
Det er også store muligheter for dem som ikke har skjønt poenget med Jesus, men som har et godt hjerte, en slags tro på en allmektig Gud, og som mumler bruddstykker av Fadervår eller en salme av og til.
Det skal visst ikke så mye til.
I følge Bibelen så har Den onde allerede falt og er blitt dømt åndelig. Han skal bindes for en tid, for så å forsøke et siste opprør – hvorpå han skal kastes i ildsjøen som evig straff.
Denne dommen er endelig og uopprettelig.
Men dette er ikke en dom over menneskene.
Menneskene skal frelses – befris – fra all verdens ondskap. Også vår egen, om jeg forstår det rett. Men vi skal også dømmes. Vår dom er kanskje noe mildere, eller? – evig adskillelse fra Gud. Hvis man ikke vil ha noe med Jesus, Gud eller Ånden å gjøre, men heller velger å leve etter egosentriske og hensynsløse lyster – med undertrykkelse, utnyttelse, misbruk, drap, terror, hat og hevn som verdier – så er kanskje ikke det å miste Gud for alltid et problem.
Da vil man kanskje ikke synes det er så ille å bli adskilt fra livet og lyset?
Kanskje har man alltid likt å stå utenfor Guds fellesskap og nåde?
Da vil det kanskje ikke føles som å gå inn i evig tap, mørke eller lidelse. Jeg er ikke sikker, egentlig, på hvordan dette er tenkt … heldigvis.
Men det jeg er sikker på, er at vi mennesker sjelden klarer å dømme rettferdig.
For vi vet aldri hele sannheten om hva som bor i et menneske, og hva som driver det dit det havner. Men det vet Gud.
Så han vil nok ha langt større sjanse til å dømme rettferdig.
Selv om det nok kan bli ubehagelig å se konsekvensene av vår tankeløshet, uvitenhet, likegyldighet, smålighet – og kanskje til og med vår velmenendehet – i øynene. Men med to så medfølende og engasjerte advokater som Jesus og Den hellige ånd ved vår side, så kan det kanskje bli en okei opplevelse.
Håper jeg.