Siste
Ronald Urheim, utflytta Måsskek (Muskenværing), bosatt i Lillestrøm. Foto: Privat

Artige minner fra unge år i Hellmoa (del 2)

Dette innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og gir uttrykk for skribentens holdninger.


Av: Ronald Urheim, utflytta Måsskek (Muskenværing), bosatt i Lillestrøm. 

Ievár monterte opp høytaleran på samling hver gang, og en gang virka de ikje. Men plutselig begynte de å virke og vi hørte berre "det en nån ugler i posen".

En gang på samling i Musken plasserte innkvarterings-sjefen en gammel dame med dårlige føtter som gjest hos han og han måtte trille ho i trillebår til og fra samlingshuset i flere daga, og sa "påker, det e siste gang dåkker sende sånne gjesta til mæ!".
Ievár laga et eget språk og sa i dokumentaren om lostrafikken under andre verdenskrig der han selv deltok, at «de skaut en krakett i lufte to!» og «at vesst e æ better», da reporteren spurte om han var bitter da losene etter krigen beskyldt for å berike sæ på flyktningene.
De satte han ved siden av Kong Harald under en middag i Kjøpsvik, og kongen spurte han, "hvor mange flyktninger har du lost, Ivar?" Han spurte så kongen «ka skal du med den vetten?» Skoleongan skrev ned alle ord og uttrykk Ievár brukte!

Mikkel-Petter tok med sæ stråla øuår i en bøtte til Kong Harald på Slottet et år, og sa han må hjelp å redde bygda Musken. "Og så må du kom på besøk til oss. Og husk å ta med kjerringa!"
Da kronprins Haakon kom til Musken et år fikk han bålkaffe, kaffeost og ekte sámegáhkko i en lavvo, der Muskenfolk var samla. Pappa som var kaffevert i lavvoen sammen med mamma, sa at «kronprinsen ser at æ ikje har slips, det e ikje for at æ e uhøflig, men vi læstadianere bruka ikje slips.» Kronprinsen reagerte lynraskt, og spurte oss om at «er det lov for gjestene å ta av seg slipset sitt?» Ja, sa vi, og slipset hans forsvant i jakkelomma, og gjett hva som var forsideoppslaget i Nordlandsposten dagen etter?
Ingen sa Deres kongelige høyhet, vi sa bare «du» til han. Æ inviterte han med til Grensen sommeren etter, og spurte han om han klara å gå opp 500 meter nesten rett opp fra Hellmobotn. Og korsn e formen din? «Bob-bob!», svarte han med den der kjente handbevegelsen hele Norge hermet etter. 

En storsamling i Kjøpsvik fór vi over på nattkaffe, over fjorden til Stranda med Nystø-sjarken, med mange (tunge) amerikanera ombord. Da vi nærma oss støa sprang alle amerikaneran fram på bakken for å se, og da Anders skulle bremse båten, kom propellen i været, og vi traff støa med et smell og to damer fra Unaiten hamna i havet. Tror det ble et minne for livet for gjestan - og oss.

Selmer var sjefskokk på samling og til kaffen ble han bedt om å be de som hadde reist lengst om å komme først. Han åpna spisesalsdøra og ropte "de lengste først!". Lang-Jakob på 1.90 sa "ja, ja da kjem æ!"
Om kvelden gikk de fri for pålegg og han satte bare agurk på brødskiva. Folk klaga, men då ropte han, "berre spis, dåkker veit ikje ka som e under agurken!"

På kvelden sto Selmer i stuedøra der predikantan og folk var samla og han ble spurt et spørsmål. Han vinka bare med handa bak øret og sa bare "bye-bye" - og forsvant!

En annen gang da han skulle bære vann på et brett til barnerommet på Drag, satte en luring kråkfot på han så han mista balansen og måtte sette på sprang for at ikje alt gikk i golvet. Det var like i nærheten av predikebordet og alle predikantan dukka. Men Selmer var så lealaus og myk at han berre bøyde kroppen i en S og unngikk så vidt å vanne alle de som satt der! Æ sa han skulle søke på Teaterhøyskolen. "Ja, det sa mor mi og" sa han, og så flirte vi godt.

Fem engelske grottere kom til Musken sommeren 1974 og skulle klatre ned gjennom Råggejávrrerájgge, en av Nord-Europas lengste gjennomgangsgrotter, over 600 m nesten rett ned gjennom fjellet.
Æ var 16 år og ble tolken demmes i en ukes tid. Så spurte de om æ kunne få tak i en båt, for å komme sæ til Segelnes når de skulle gå opp til toppen av fjellet.
En nabo sa han hadde en robåt på land, vi ble enige om leia, men han sa trebåten måtte trutne (tettes) i havet noen dager først.
Æ forklarte så godt æ kunne, men de sa de kunne ikke vente. Så lasta de opp sekker og utstyr og la fra land. Æ fulgte spent med for æ skjønte det gikk galt.
"A boat is a boat", sa de. Så skjøv de fra, vannet fosset inn og like etter holdt de på å drukne. Heldigvis var de bare noen meter fra land. Æ sa de i alle fall måtte ha med bøtte og auser.
En kar henta en bøtte hjemmefra og så starta de på tur nummer to. De klarte ikke å ause fort nok og bråsnudde og kom på land. De hadde fremdeles ikke tid til å vente og fikk tak i 4 bøtter. Én av de rodde og fire ausa det de kunne.
Etter hvert kom det mange folk for å se dette dramaet, og de ropte kom på land, men ingen av de ville snu, så vi sto der på land, ropte, gråt og flirte, helt til de kom fram. Sånt kan skje en helt vanlig sommardag i fjorden.

Gunnar vårres var knapt to år og vi bodde i Inner-Musken. Så ropte han ned i kjellarn. Simon, er du der nede?  Jada, svarte han. Herren med dæ der nede, ropte Gunnar tilbake.

Kalle var 10-11 år og beundret predikanten Arvid Horn og kopierte sveisen hannes, og preika til oss i fleire uker. Senere fikk Arvid vite at han var så god å herme han og Kalle måtte ta et stunt hjemme hos han på Leknes. "Ja, du e god", sa Arvid, "du kan jo være min stand-in, vi sløkk berre lyset og ingen merka at det ikje eg som snakka".

Predikanten Per Oskar fra Bjørkvik gikk over med vårres familie fra Hellmobotn til Vájsáluokta en sommar, og for hvert kaffestopp ble det drøfta et nytt bibelsted. Ved Åttetallsvatnet i Rávdda spøka vi med at ka du trur om vi plutselig fekk en torsk på sluken! Og trur du ikje Per-Oskar fikk en fesk med skjegg, og han som berre hadde én orntlig arm. Men feske kunne han! Han hadde fått en malle med skjegg og som ligna en torsk!

På begynnelsen av 80-tallet kjøpte æ mæ en gammel Volvo 145. Bilen ville heim til Sverige en tur, og det va ikke mæ imot.
Stolt dro vi en gjeng til julesamlingan i Gällivare. Det va allerede mørkt da vi kom til Kiruna, og vi peisa berre på. Plutselig forsvant alle lys og vi kjørte i bekk-mørkna, midt mellom Kiruna og Gällivare, i minus 25. Då var det bærre å stoppe ved en sidevei.
Så kom en svensk bil samme vei, og vi hang oss på. De måtte tro det var en spøkelsesbil som forfulgte dem.
Plutselig kom vi til ei lita bygd og så et stort skilt "Verkstad", og vi svingte raskt inn der og parkerte utenfor. Eieren kom ut, åpna døra til verkstedet, vifta oss inn og stengte døra bak oss. Uten ett ord.
Fremdeles uten å snakk, signaliserte han at æ skulle åpne motorlokket, noe æ gjorde. Så henta han en øks fra veggen. Nu er vår siste time kommet, tenkte æ, og livet passerte revy.
Han kakka én gang på venstre sida, og én gang på høyre, og plutselig kom lysan tilbake. Fremdeles uten ett ord åpna han døra, vifta oss ut, lukket og vinka oss videre. Uten betaling.
Det er det merkeligste verksted-besøket noensinne. Etterpå fikk vi hør at gamle Volvo brukte å ha en slik reléfeil som fikk lysan til å forsvinne, nåkka han tydeligvis visste. Och tack och pris för det!

I 1986 va det bispevisitas i Tysfjord, og æ va lærer ved Drag skole et par år. Biskopen kom også innom skolen, som seg hør og bør.
Det va svært høytidelig, vi lærera hadde pønta bord med kaffe, kaker og greier, og satt og småkonverserte oss imellom og med biskopen. Praten gikk lett og vaktmesteren hadde personlig bakt en kjempe-bløtkake som skulle rekk til hele hurven. Men biskopen skulle få servert først.
Vaktmesteren hadde lagt kaka på glatt matpapir på et brett, og kommer så seilanes inn døra, stolt og glad. Først gir han kaka til han som satt ved siden av biskopen. Sidemannen tar glatt imot kaka, som da allerede va i god fart fra før av. Så sa han værsågod til biskopen og prøvde å stopp kaka i dens videre ferd.
Men kaka levde sitt eget liv, forlot matpapiret alene, snudde sæ rundt i lufta og landet på bordet rett foran biskopen, så kremspruten sto.
Æ telte sekundan, det gikk ca. 4 sekund, da klarte ingen å holde sæ, og vi brølte av latter. Biskopen med, han så ut som en julenisse med all kremen i ansiktet.
Han tok med en finger en smak av kaka, og sa den var god! Så fikk han en hel tørkerull og vi bare fortsatte som om ingenting var hendt.

Da æ var 20 ble æ skårunge (førstegangsreisende) ombord på vår stolte skute M/K "Varen" fra Musken, og vi dro på Lofotfeske. Fire ungdomma og Kåre fra Musken som skipper. Det var tider det.
En gang kom vi til Ballstad og Kåre mente vi skulle legge til ved en nedlagt kai ved moloen. Han var ikke så mye eldre enn oss og skulle leke litt med nyskuta og ga full fart, for så å skulle bremse opp innerst i bukta, for da skulle båten snu på femøringen. Plutselig gikk vi fast i en sandbanke i botn, så alle ramla overende.
Skippern mente han flødde, så vi skulle bare vente, men det ble fjæra og vår stolte skute hallja mer og meir til styrbord, så koppa og kar kom ut av av skapan, og vi satt nesten opp-ned i lugaren.
Plutselig ropte noen på kaia, er det noen ombord? Kåre skjemtes og ba oss klatre opp på rekkverket og sei vi hadde det bra. Vi klatra opp fire mann på dekk og hang i rekkverket og mannen spurte om vi hadde li der lenge.
Æ ropte med Donald-stemme, "nei, berre 14 daga!" Mannen berre forsvant! Vi bynte å flire og Arne flira så han mista gebisset i havet. Og vi til å fiske etter det med alt vi fant - uten at det hjalp. Så ropte Kåre, "bruk leverpostei på pilken, for det var dét han Arne lika". Sånn at gebisset skulle bite på! Det kom opp til slutt.

Debatt
NordSalten Avis oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.