Av: Arvid Nilsen (81). Han har deltatt på prosjektet «Drømmer i Salten». Sammen med aktivitørene i Hamarøy kommune og skrivepedagog Rebekka Brox Liabø, har han skrevet en tekst om sine tanker for framtiden. I Drømmer i Salten deler unge, voksne og gamle sine refleksjoner for fremtiden og plassen de bor. 

Jeg ergrer meg ikke så mye over ting jeg burde ha gjort, for jeg har prøvd så mye. Alt fra å kjøre lastebil, ambulanse og ambulansefly til å gå på universitetet. Jeg har jobbet som sykepleier i over 40 år. Da jeg var liten, var jeg veldig bilinteressert og ville egentlig bli sjåfør. 

Jeg var ikke så gammel, og vegvesenet var der. Og jeg satt på i lastebilen, og synes det var stor stas. 

Vi hadde jo ikke bil.

Jeg fikk prøvd meg litt i sjåføryrket også.

Alle skulle bli lærer før, for lærer var den som var ansett.

I dag, har jo ikke læreren noe de skulle sagt i klasserommet. De har mistet respekten sammenlignet med før i tiden. Nå kan de jo ikke si ifra, så det blir mer stress. 

På 70-tallet hadde man dobbeltrom på sykehjem. Når jeg var leder på sykehjemmet på Kjøpsvik, så var det noen dobbeltrom, og noen enkeltrom.

Det bør tas hensyn til at ektepar kan bo sammen på sykehjem. Nå kan de bli plassert på hvert sitt hjem, ja det er en menneskerett, og det tas ikke hensyn til. Tenk, et ektepar som har levd sammen i 60 år, og så mister de all kontakt.

Bygg funksjonelle rom på sykehjem for den behandlingen de trenger, det må være et sted de kan få behandling, og da må fasilitetene være der. Både hjelpemidler og alt må være der. Og så må det tas hensyn til aktivitet, det skal så lite til. Man trenger ikke ha mastergrad for å få kontakt.

Da jeg var bestyrer på sykehjem i Kjøpsvik og på Fauske, så var det busstur til blant annet Sverige, Lofoten og vi sov på hotell.

Vi brukte oss selv.

Og den menneskelige kontakten er kanskje borte i dag. Det er et annet system, og folk prater ikke sammen i dag, altså, de har ikke tid. Det er bare det med det menneskelige. Hvis du bare spør «har du det bra?» også går du bare videre, så vet du ikke om den du spurte har det bra. Det er blitt for travelt.

Jeg tenker på postbudet før, som kjørte rundt, og var inne hos folk og drakk kaffe. Jeg snakket med et postbud, som hadde spist middag tre ganger på rad, for han kunne ikke si nei. Postbudet tok litt vare på de som bodde hjemme, og de ventet på ham.

De bygger ned sykehjem for at folk skal bo hjemme, så sitter de hele dagen alene, og det er ikke noe postbud som kommer inn. Bare hjemmetjenesten som titter hodet inn, og spør om du har det bra, før de går videre.

Så det jeg drømmer om, er at folk skal ha tid til å bry seg om andre. Jeg ønsker at den tingen med å bry seg om andre skulle vende litt tilbake.