I bøkene søker jeg etter språklig lekenhet, humor og overskudd, vidd og energi. Jeg liker å humre av vittige formuleringer, av smarte, skarpsynte bemerkninger og betraktninger, og jeg liker den bittersøte følelsen av gjenkjennelighet jeg får av å lese om pinlige og skamfulle situasjoner. Likevel behøver jeg noe mer for at jeg virkelig skal sette boken høyt, og det er rett og slett følelsen av alvor; av at noe står på spill for noen av karakterene i boken, av at det jeg leser kjennes sant.

Det optimale er en balanse mellom det morsomme og det alvorlige, og det er også det jeg søker i livet generelt. For eksempel i samtaler med familie, venner eller kjæreste; jeg vil vitse, men jeg vil også bli tatt på alvor; jeg vil le av noen, men jeg vil også at de skal kunne snakke om viktige, alvorlige ting. Dette paradokset mellom lek og alvor kan by på problemer, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg kan være litt vel kravstor; i bøkene, men kanskje også i det sosiale livet. 

En som virkelig behersker dynamikken mellom det lekne overskudd og et eksistensielt alvor er rett og slett vår egen Knut, ja, han ja. Jeg tenkte at jeg egentlig ikke trengte å trekke frem vår egen dikter i denne spalten (her kjenner vel alle til alt ved hans diktning (?)), men jeg tror likevel at det finnes noe uoppdaget grøde i den frodige Hamsun-marken, og en skatt det snakkes altfor lite om er Under høststjærnen. 

Under høststjærnen er første bind av Vandrertrilogien, og vi følger Knut Pedersen – Hamsuns fødenavn – fra gård til gård etter arbeid. Boken blir omtalt som melankolsk og lavmælt, men jeg minnes den som typisk Hamsunsk i den forstand at den er skrevet med overskudd, og med skarp observasjon av våre psykologiske irrganger. Det er rart hva man husker fra bøker, og for meg stikker en liten scene fra et måltid i boken frem når jeg tenker tilbake på den, der jeg-personen reagerer på arbeidskameraten sin: “... å men Grindhusen spiste så stygt suppe og han var blank om munnen av flesket”, før han til slutt sier “men tørk deg da om munnen, mann!”, men på typisk Hamsun-manér trekker han seg, og sier “håhå, der narret jeg deg godt, Grindhusen!”, og han står “utilfreds” med seg selv igjen. 

Denne scenen illustrerer kanskje både litt av det gode og det vanskelige ved Hamsun. Han viser oss veldig godt en scene som kanskje kan være gjenkjennelig for noen; de motstridende følelsene som er i ham da han sier ifra, og skammen (og selvforakten ved det uforløste) han står igjen med i etterkant av situasjonen. Det er også en smak av menneskeforakten som finnes i mange av Hamsuns bøker, og som dessverre, særlig i Markens Grøde, har gått utover den samiske befolkningen.

Det er jo et kommunalt traume her i Hamarøy, som vi jobber – og må fortsette å jobbe – oss gjennom. Jeg har tro på at et samlet Hamarøy kan lese Hamsun, men ta avstand fra det avskyelige. Et fint sted å starte er Under høststjærnen.