Av: Heidi Strand Mathisen, pensjonert kateket

I møtet mellom de blafrende lysene og sorgens mørke i det hellige rommet, øyner vi en svak strime, en var tone, en varm strøm; av håp.

Hvis du tar en tur på kirkegården på søndag, vil du antagelig møtes av blafrende lys på mange graver. Første søndag i november er allehelgens dag. Det er en minnedag. Vi minnes dem som har gått bort.

Over hele landet samles vi i kirkene til minnegudstjeneste, vi leser navnene på alle som vi har hatt gravferd for siden sist allehelgens og tenner lys for dem. På slike dager blir vi også minnet om vår egen dødelighet, om den skjøre hinna som skiller livet og døden.

Alle skal vi dø, og ingen av oss kan sikkert vite hva som møter oss på den andre siden. Det kan være skremmende å tenke på, samtidig er det mye visdom i ordene: «blir du altfor redd for døden, blir du redd for livet og.»

I møte med sorgen, savnet og døden, trenger vi hverandre, vi trenger varmen fra fellesskapet og vi trenger at noen tenner et lys i mørket. I det hellige rommet møtes himmel og jord, derfor er det godt å møtes der på slike dager. Den folkekjære salmedikteren Svein Ellingsen har skrevet en vakker Allehelgens salme, jeg tar med noen linjer fra den NoS 2013 nr, 274.

«De som gikk foran oss, dem vil vi minnes her i Guds hus, hvor en dør står på klem inn til et glimt av en kommende verden; de som gikk foran, vi tenker på dem……

Herre, mot himmelen stiger vår lovsang, her i vår sang finner håpet sin tolk. Gud, i ditt lys ser vi vei gjennom døden, foran oss ligger vårt evige hjem…..»

God Allehelgens helg!