Men er det så hensiktsmessig som samfunnet skal ha det til, hvis du må gå på akkord med dine egne behov for å «please» andre? Hva skjer med din psykiske, fysiske og emosjonelle helse ved å opprettholde denne people-pleasingen, og hva er det som egentlig ligger bak?
En people-pleaser setter typisk andres behov før sine egne, tror bevisst eller ubevisst at hen er ansvarlig for andres følelser og reaksjoner, og kan føle seg sliten og tidvis utbrent fordi egne behov ikke blir ivaretatt. Med andre ord, dersom du ofte føler at livet er på kompromiss med dine egne behov, er det mulig at people-pleasingen er gått for langt.En biologisk overlevelsesstrategi
Kommunepsykolog i Hamarøy Ida Karoline Solhaug, forteller at det ikke er uvanlig å møte ungdommer og voksne med slike problemstillinger, hvor ytre press overstyrer deres faktiske behov. – Det er en trygghetsstrategi, som er mer eller mindre funksjonell. Hvis man står i en vanskelig livssituasjon, eller i en traumatiserende situasjon og ikke har noe utvei, så er det en god strategi som gjør at vi overlever. Dette er også hvorfor mange blir værende i skadelige parforhold. Det funker der og da, men det er sjeldent slik man egentlig ønsker å leve sitt liv. Man velger en «behagelig» måte for å unngå angst, fremfor å stå frem og bryte et dysfunksjonelt mønster, sier Ida Karoline Solhaug til NordSalten Avis. People-pleasing er noe de fleste av oss gjør på ulike nivå, uavhengig alder og kjønn. Men det finnes en grense for alt, og kommunepsykologen mener at ved å repetitivt undertrykke egne behov gjør at man til slutt vil komme til et «nok-punkt». – Det som der og da føles som en trygghetsstrategi, å sette seg selv til side, resulterer i at vi ikke klarer å møte våre egne behov. Undertrykte følelser og stress setter seg i kroppen, og fysiske symptomer oppstår som stiv kropp, vondt i nakken og mageproblemer. Overdreven årvåkenhet overfor andre er dessuten svært energikrevende. På sikt kan det derfor, paradoksalt nok, bli vanskelig å leve opp til kravene og forventningene vi opplever av andre har til oss. Ungdommer jeg snakker med ønsker ofte å bli bedre til å leve opp til kravene, og da kjenner jeg ansvar for å bevisstgjøre dem om at løsningen kanskje heller ligger i å bli oppmerksom på egne behov, fremfor hva de opplever at samfunnet eller andre behøver fra dem, forklarer Ida.Mangel på kontakt med primærfølelser
Ida mener at det for flere kan være lurt å stoppe litt opp i blant, for å lytte til hva det egentlig er en trenger. – De fleste som people-pleaser kommer alltid til et punkt. Satt på spissen kan man si at man ikke lever, man har ingen «eksistens». Å eksistere betyr å tre frem. Det er mye relasjonelt i å ha det bra psykisk. Man tror man får gode relasjoner, og at folk tror man er gode og snille, forklarer Ida og legger til:Grensesetting = motgift
Ida forklarer at dersom man kjenner fysiske symptomer på stress, at man psykisk opplever seg overkjørt; som om ens egne meninger og behov ikke har verdi, kan det være et tegn på at det er på tide å sette bedre grenser for seg selv. Grenser man må sette for seg selv kan være verbale kommentarer fra andre på utseende eller seksualitet, hva du er komfortabel med fysisk kontakt, si nei til å være med enkelte venner, si nei til å stille opp når du trenger hvile, si nei til ting som oppleves som ubehagelig samt sette grenser rundt å dele personlige tanker, meninger og trossystem, ut ifra egen preferanse. På spørsmål til kommunepsykologen om det er egoistisk å sette grenser for seg selv, er svaret et klart nei. Hun mener at vi som samfunn er kommet for langt inn i people-pleasing. – Setter man gode grenser for seg selv, får man muligheten til å være seg selv. Det er en god handling. Det er en tjeneste man gjør seg selv og andre, at man tørr å markere seg. Det er en del ubehag som står bak det. Kanskje folk tror at de som setter grenser og sier nei bare er naturlig sterke personer. Her er det viktig å huske på at det koster noe å stå imot gruppa, påpeker Ida. Ida mener at man i tillegg er mindre kapabel til å hjelpe andre dersom man ikke har sjekket inn ved seg selv først, og sammenligner det med «ta på oksygenmaska selv, før du hjelper andre». – Sjekk inn i ditt eget følelsesliv. De som går på en smell, klarer ikke stille opp lenger. De må stille opp for seg selv. Normen er, at vi som samfunn er for langt inn i people-pleasing, mener Ida. Det å sette grenser for seg selv kan være svært ubehagelig, men Ida mener derimot at ubehaget også viser veien til det som kan være viktig for deg. – Den eksistensielle angsten blir ikke borte. Når har vi kontakt med noe som betyr noe, blir det ubehagelig å være utenfor komfortsonen. Det er bra! Klarer man å registrere det ubehaget ved at man klarer å markere seg, så kan det være et tegn på at man er på rett vei, sier Ida. – Tørr å kjenne på at det er der. Vi må øve oss. Det er mest ubehagelig de første gangene. Begynn i små situasjoner. Ikke velg den største kampen først. Start i det små, forklarer Ida om hvordan man kan begynne å sette grenser for seg selv.Fight, flight, freeze, fawn
Når vi opplever en situasjon som truende, går kroppen inn i aktiveringsmodus – hvor vår «fight or flight» respons er. I aktiveringsmodus, sender vagusnerven SOS signaler til nervesystemet som gjør at hjertet slår hardere og raskere, aktiverer stressresponser i adrenalinkjertlene som igjen øker kortisolnivået. Dette øker kroppstemperaturen som får oss til å svette. I denne tilstanden ser vi bokstavelig talt verden annerledes, smerte registreres ikke på samme måte, vi fokuserer på høyere og mer stressende lyder og vi mister nyanser i smaks -og luktesans. Fawn, også kalt «ease and appease»-respons, er når et individ forsøker å unngå en trussel eller nødsituasjon ved å behage og berolige trusselen. Både fight, flight, freeze og fawn er responser som biologisk sett er der for å beskytte deg. Selv om livet ikke står i fare, får mange trigget frem disse responsene på dagligbasis, og er helt ubevisst. Det kan komme som følge av tidligere traumer (emosjonelle sår), oppvekst i et turbulent miljø, eller et motsatt miljø hvor sterke følelser ikke var tillatt (altså farlige å kjenne på og uttrykke), forklarer Ida. Ida forklarer at forskning viser at særlig kvinner, på grunn av sitt biologiske utgangspunkt, er disponert for å utløse hormonet oksytocin under truende situasjoner. Dette hormonet fremmer tilknytning og nærhet, og forklares som en mekanisme for å beskytte avkom og flokken. Ida sier det er viktig å presisere at også menn og ikke-binære mennesker skiller ut dette hormonet, og at de i høyeste grad også er utsatt for fenomenet fawn og people-pleasing.Lever du i fawn?
Det finnes flere trekk som kjennetegner en person som lever i fawn. Her er noen av dem:- Overser egne verdier og tar andre menneskers perspektiv i stedet for
- Dissosiert (fysisk til stede, men mentalt borte, dagdrømming)
- Lar andre ta beslutninger
- Unngår en hvilken som helst situasjon som kan lede til konflikt
- Har frykt for å si nei
- Over-høflig og alltid enig med andre
- Ignorerer egne behov og følelser til fordel for andre
- Tendens til å overfokusere på andres tanker, følelser eller oppførsel
- Tendens til å overfokusere på ekstern validering
- Hyperfokusert på eksterne omgivelser
- People-pleasing
