Av: Marita Elvemo Sivertsen, sokneprest Hamarøy og Sagfjord sokn

Det er snart allehelgen. Vi tenner lys og minnes våre kjære.

I gravferder synger jeg som prest alltid det som kalles for «overgivelsen». Ordene er hentet fra Salmenes bok, en over to tusen år gammel skriftsamling som vi har bevart i bibelen.

Dette er også kjent som en av de sju siste setningene Jesus uttaler på korset, før han utånder og dør.

I dine hender, overgir jeg min ånd (Salme 31, 6)

Denne strofen er som en aftenbønn som jødiske barn lærte av sine foreldre. En bønn som vandrer fra slektsledd til slektsledd - kanskje litt slik for eksempel «Kjære Gud jeg har det godt» har blitt for mange her i Norden.

Det er sterkt å tenke på at mor Maria så sin førstefødte sønn møte døden slik hun gjorde. Alle vi som har måttet gi slipp på en kjær, kan kjenne på de fortvilte og tunge følelsene over å ta farvel. I sin siste time ber Jesus aftenbønnen han lærte av mor Maria. En bønn om at Fars hender må bære han videre:

Far, i dine hender overgir jeg min ånd! (Lukas 23,46)

Når vi mennesker må kjenne på det endelige som døden bringer med seg, kan det føles som en trassig håpshandling å henvende seg til Gud. Når alt håp er ute, står vi ofte igjen med våre ubesvarte hvorfor.

Så hører vi jo også ord om lys og evig liv. Kanskje kan vi gripe tak i håpet om at det venter noen bak døden slik vi hører i de kristne fortellingene. Noen ganger er det rett og slett håpet som griper tak i oss.

Vi vet ikke sikkert, men vi kan håpe og tro på en kjærlighet sterkere enn døden. Og i den troen og i det håpet kan vi legge oss selv og den døde i Guds hender.

Måtte det evige lys skinne for oss alle, i både liv og død.

I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd. Amen