Av: Odd Eidner, pensjonert prest og alltid steigværing
Jeg har nettopp vært på sørovertur, og i Flekkefjord traff jeg igjen et tidligere vennepar. Jeg møtte dem første gang da de deltok som ivrige evangelister for "Ungdom i Oppdrag", og vi fant hverandre i en felles ungdommelig begeistring. Vi gikk frimodig ut på gata på Fauske, og ville ikke være dårligere enn de politiske AKP-ml'erne. Dette var på 70-tallet, den gang Jesus-bevegelsen bølget over landet. Den tok med seg evangeliet til ungdommen, og ungdomskulturen inn i kirka. Mange ble berørt og kom i kontakt med kristendommen gjennom Ten Sing, ungdomsklubb og gospelkvelder. Noen våget seg til og med inn på ei vanlig høymesse og fram til nattverdbordet. Det var ei spennende tid med mye begeistring og ungdommelig glød.
Etter hvert stilnet det litt, temperaturen sank noen hakk og den grå hverdagen kom tilbake. Mange ungdommer trakk seg unna det kristne fellesskapet. Noen var skuffet og fant ikke det de søkte, eller fant noe annet og bedre. Men jeg og mange andre ble værende der og vokste oss inn i kirken. Mine UiO-venner er fortsatt aktive i kirken, men sier de får frysninger på ryggen når de hører ordet "gate-evangelisering".
Hva var det som utgjorde forskjellen?
Det kunne være tilsynelatende tilfeldigheter – en venn, en opplevelse, et møte... Men før eller siden kommer vi alle til et punkt der vi må gjøre et bevisst valg.
Disiplene kom også til det punktet. De valgte Jesus en gang. Men de måtte velge ham på nytt. Og Jesus lot dem velge fritt – uten å binde dem: "Vil også dere gå bort?" spurte han dem en gang.
Det er da Peter står fram og setter ord på det de alle tenker: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord...!"
Jeg kjenner meg igjen. Jeg har vært gjennom den samme prosessen. En slags eliminasjons-metode, hvor jeg stilte alle aktuelle alternativer opp ved siden av hverandre. Så stemte jeg ut det ene etter det andre, som på et moderne reality-program. Til slutt ble jeg stående igjen med det beste alternativet – det eneste som dugde.
Det er ikke nok å gjøre dette en gang for alle. Jeg har måttet gjøre det flere ganger i livet mitt. Og hver gang har Jesus stilt meg fritt, uten å gi meg dårlig samvittighet. Den siste gangen jeg måtte gå inn i denne prosessen, stemte jeg ham ut. Da var jeg forbannet på ham fordi han hadde forlatt meg. Men jeg fant ikke noe bedre alternativ. Også denne gangen endte jeg opp med det samme spørsmålet, og det samme svaret: "Herre, hvem andre skal jeg gå til?! Du har noe som ingen andre har – det evige livs ord!"
Det handler om tilhørighet. Jeg kan ikke la være å tro at det er en Skaper, at jeg lever i en sammenheng under en åpen himmel. Jeg er døpt til hans navn, og denne tilhørigheten går dypere enn hva jeg føler til enhver tid. Når vi samles i kirka, er vi ikke bare sammen som mennesker, men i et fellesskap hvor Gud er til stede. Men ærlig talt, jeg synes ikke Han har gjort det enkelt for oss mennesker å leve her på jorda. Han skjuler seg godt iblant. Da tar jeg fram Nytestamentet og leser fortellingene om Jesus. Så forankrer jeg evangeliet i nord-norsk kultur med ramsalt hav og høye fjell, kuling, sol og regn. Jeg kjenner at her hører jeg heime. Denne gudstroen kan jeg ikke greie meg uten!
God helg!
