Av: Silje Kristin Aune Meisal (Ness), prest og rektor ved Trondheimsfjord folkehøgskole

Tenk deg at du kjører inn mot et veikryss i en liten by midt på natta, og det er ikke en eneste annen bil der. Ingen fotgjengere. Ingen syklister. Ingen kamera. Ikke engang en liten spurv på vegen. 

Trenger du da å vente på grønt lys?

Selvsagt! Vil mange si. For regelen er at man ikke skal kjøre på rødt. 

Men hvorfor det? Hvorfor skal jeg stå å vente i de lange minuttene til det blir grønt når jeg er mutters aleine?

Regelen om rødt og grønt lys handler om at vi ikke skal kjøre på hverandre. At det skal være en regulering av hvem som kjører når, så vi unngår kollisjoner og ulykker. Og ikke minst handler det om at fotgjengere skal kunne stole på at bilen står stille når det er rødt.

Regelen finnes altså av en grunn.

Men hvis det ikke er noen der. Hvis du er helt sikker på at du ikke kan komme til å kjøre på noen. Skal du da overholde regelen for regelens skyld når det ikke er noen der som den skal beskytte?

Nå ble dette plutselig mye mer komplisert.

Og nei – jeg sier ikke at det er greit å kjøre på rødt lys.

Jeg sier bare at verden er mer komplisert enn enkle regler.

Da Jesus levde, var det ikke lov å arbeide på sabbatten, på helligdagen. Det var en regel. Helligdagen skulle være en dag for hvile.

Så ser noen at Jesus og disiplene hans gjør noe de mener de ikke har lov til.

Og Jesus svarer:

«Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld.»

Jeg liker den setningen.

For Jesus snur på hele spørsmålet.

Hvem kommer først når regelen og menneskelivet kolliderer?

Det er lett å like regler når de gjør verden oversiktlig.

Men så kommer livet. Og mange av oss har opplevd at regler og idealer må vike. Det vi trodde vi visste, var ikke slik likevel.

Og livet er sjelden et veikryss med rødt eller grønt lys.

Ingen regel er til for seg selv. Der mennesker og regler møtes, er det ikke regelen som er Guds hjertesak. Det er mennesket.