Hva krever det å forsone seg med en historie der mennesker har mistet språk, kultur og tilhørighet? Og hvordan skal kirken møte tradisjoner den selv har vært med på å fortrenge?
Disse spørsmålene sto sentralt da professor emeritus ved UiT Norges arktiske universitet Jens-Ivar Nergård deltok digitalt fra Tromsø, på en samling i Rønvik kirke i Bodø.
Foredraget hadde tittelen «Den samiske kulturens åndelige rom som utfordring for kirken» og tok i stor grad utgangspunkt i boka hans, «Forsoning med tapt tid. Samisk oppgjør med urett og kolonisering».
Samlingen fant sted under samisk språkuke. Både prester fra Bodø domprosti og Salten prosti og deltakere på kirkens formiddagstreff var invitert til foredrag og samtale.
– Et ganske snilt ord
Nergård har gjennom flere tiår samlet fortellinger og erfaringer fra samiske samfunn. Under samlingen utfordret han måten historien om fornorskingen blir omtalt på.
– Fornorsking er et ganske snilt ord, sa han.
Han mener begrepet i norsk offentlighet lett blir redusert til et spørsmål om tap av språk. Da kan omfanget av inngrepene i samiske samfunn bli mindre synlig.
Nergård argumenterte derfor for å bruke begrepet kolonisering. Han viste til at mennesker også har mistet tradisjoner, og at grenser og myndighetsbeslutninger har grepet inn i landområder og livsgrunnlag.
Tapene angår enkeltmennesker, familier, slekter og hele bygder, understreket han. Etter hans syn gir en for snever forståelse av fornorskingen et for fredelig bilde av det som skjedde.
I samtalen rettet han også kritikk mot Sannhets- og forsoningskommisjonens behandling av forholdet mellom fornorsking og kolonisering. Han etterlyste en tydeligere diskusjon om hva begrepene rommer.
Naturen som en levende relasjon
En viktig del av foredraget handlet om samisk naturforståelse og møtet med kirken.
Nergård beskrev tradisjoner der naturen forstås som levende, og der mennesket må vise hensyn og kjenne grensene for det man høster og bruker. Han fortalte om mennesker som ber om lov til å oppholde seg på et sted, overnatte eller høste av ressursene der.
Å be om fred på et sted innebærer også et ansvar for selv å opptre fredelig og varsomt, forklarte han.
– Naturen er god mot den som er god mot naturen, sa Nergård, og gjenga en formulering fra en av fortellingene han har samlet.
Han viste til at fortellinger om naturens voktere også formidler normer for hvordan ressursene skal forvaltes og fordeles. Det handler om å unngå grådighet og sikre at det er nok til fellesskapet.
Nergård mener denne kunnskapen har stor betydning i en tid der industrisamfunnet påfører naturen omfattende skader.
Tro og tradisjon side om side
Ifølge Nergård oppsto det konflikter da kirken møtte en naturforståelse som ikke passet inn i dens teologiske rammer. Samiske tradisjoner kunne bli oppfattet som magi eller som konkurrerende forestillinger om makten over naturen.
Samtidig la han vekt på at samisk tradisjon og kristen tro også har levd side om side.
Han trakk fram Lars Levi Læstadius og beskrev hvordan bruken av samiske fortellinger og forestillinger i forkynnelsen bidro til gjenkjennelse og oppslutning. I Nergårds framstilling åpnet dette et rom der mennesker kunne være kristne og samtidig bevare forbindelsen til egen tradisjon.
Som eksempel fortalte han om en eldre læstadiansk kvinne som hadde daglig andakt og snakket med Gud hjemme. På tur i fjellet forholdt hun seg samtidig til hjelpere fra den samiske tradisjonen.
For henne var dette deler av livet som kunne eksistere sammen.
– Sterke og utfordrende fortellinger
Domprost Torkel Irgens sier i et intervju etter samlingen at Nergårds fortellinger gjør inntrykk.
– Han har snakket mye om fornorsking og kolonisering. Fortellingene han løfter fram, er kjempeutfordrende. Samtidig er det viktig at de blir fortalt, for da lærer vi og forstår mer av sårene som er skapt, sier Irgens.
Han understreker at kirken har et ansvar for å følge opp historien. Kirkemøtet har tydelig erkjent at kirken har begått urett mot det samiske folk, sier han.
Men forsoning krever arbeid også utenfor møterommene.
– Forsoning er ikke noe man kan vedta på et kirkemøte. Det viktigste er at det jobbes med lokalt. Derfor trenger vi å skape slike møteplasser, sier domprosten.
For Irgens handler dette om både kunnskap og relasjoner.
– Vi må lære mer av historien, slik at vi kan forstå den, og på den måten prøve å bygge tillit og jobbe med forsoning.
Vil gi samiske tradisjoner plass
Under samtalen fortalte Irgens også om arbeidet med å gi samisk kultur og tradisjon større plass i kirkens liturgi.
Han viste til at liturgisk materiale tidligere ofte har blitt utformet på norsk, med utgangspunkt i norsk kultur, og deretter oversatt til samisk. Nå beskrev han et samarbeid med samisk liturginemnd der samiske perspektiver skal være med i selve utformingen.
Et eksempel er et forslag knyttet til etablering av kirker og gravplasser: Der det er relevant, skal man kunne be naturen om å få bruke stedet før utgraving og bygging begynner.
Irgens omtalte dette som en spennende og viktig måte å arbeide med teologi på.
Ungdom tar kulturen tilbake
Domprosten delte også et minne fra årene som prest i Rønvik. Han hadde møtt stadig flere konfirmanter som ønsket å bruke kofte, selv om foreldrene og besteforeldrene ikke hadde gjort det.
Han beskrev ungdom som ville løfte fram identiteten sin og ta tilbake en kultur familien hadde mistet mye av.
For Irgens er slike erfaringer en påminnelse om betydningen av å lytte og gi rom.
– Forsoning handler om at forskjellige parter prøver å finne sammen, og om hvordan vi skal leve sammen som to folk i ett land, avslutter Torkel Irgens.