Når jeg står og ser utover Rudnávuodna/Grunnfjorden, er det mer enn bare et landskap som møter meg.

For mange vil dette være grisgrendt og utilgjengelig, men for meg er det røtter, identitet og minner om en tid da det samiske folket levde i harmoni med naturen her.

Denne fjorden har vært et hjem, et fristed fra industristøy og en sommerboplass. Det er et sted hvor generasjoner før meg har høstet fra naturen og forvaltet området på en bærekraftig måte. Det gjelder også i 2024.

Men for snart 50 år siden ble dette båndet brutalt avbrutt av boligaksjonen i Tysfjord.

Denne tvangsflyttingen, som tvang samene vekk fra fjordene, har etterlatt dype sår i det lulesamiske samfunnet.

Sannhets- og forsoningskommisjonen beskriver det som «det enkelttiltaket som har skapt de største endringene i det lulesamiske samfunnet etter krigen, med utfordringer for fellesskapet og konsekvenser for enkeltpersoner og familier.»

Jeg var bare to år gammel da vi ble tvangsflyttet fra fjorden. Tvangsflyttingen er ikke bare en historie fra fortiden – den er en del av de «historiske traumene» som preger oss i dag, som Ann Ragnhild Broderstad fra Senter for samisk helseforskning kaller det.

Disse historiske traumene ligger ikke bak oss; de lever videre i hvordan storsamfunnet i dag forholder seg til oss som et urfolk.

Når jeg nå ser på den nye kommunedelplanen for spredt bebyggelse i Hamarøy, føles det som en ny gjentakelse av de feilene som ble begått i fortiden.

For hva skjer når kommunen foreslår det som må ansees som byggeforbud i samiske områder som Tjierrekloukta, Ibboluokta, Utsvuodna, Rávnno og Rásjvássjá?

Begrunnelsen for forbudet er naturfare – fare for flom, ras og andre naturlige risikoer som disse fjordene alltid har vært preget av.

Vi vet at store deler av Tysfjord og områdene rundt er bratte og har utfordringer knyttet til naturen. Men det har aldri hindret samene fra å leve her, høste her, og bygge her gjennom generasjoner.

Nå kommer storsamfunnet nok en gang og sier: "Her skal dere ikke få bygge, her skal dere ikke forvalte deres egen arv." Det minner altfor mye om boligaksjonen på 1970-tallet, bare med en annen forklaring denne gangen. Hva er forskjellen på tvangsflytting og det å forby oss å videreføre våre liv i fjordene? Er det ikke en annen form for tvang?

For samene har disse områdene vært matfatet, arven og livsgrunnlaget. Vi har forvaltet naturen bærekraftig, slik våre foreldre og besteforeldre gjorde før oss. Og for å kunne fortsette dette livet, må vi kunne bygge nytt til kommende generasjoner.

Skal vi si til våre barn at de ikke har en fremtid i fjordene, fordi storsamfunnet mener det er for farlig? Dette er vår arv, vår rett, og vår måte å leve på – noe som for storsamfunnet kanskje kan virke som en klamp om foten.

I kommunestyret sa kommunedirektøren at "jo mer vi sprer oss utover, jo mer sprer vi kostnadene våre utover," og at det derfor blir vanskeligere å drifte kommunen. Dette er et forståelig økonomisk argument, men det handler om mye mer enn penger.

For samene er dette en kulturell og historisk kamp. Det er en kamp for å bevare vår identitet og vår tilknytning til jorden. Vi kan ikke kun vurdere disse områdene ut fra økonomiske hensyn – de må også vurderes ut fra menneskelige, kulturelle og historiske perspektiver.

Kommunedirektøren påpekte også at "vi lager jo en plan for framtiden, ikke for fortiden." Men hva er en fremtid uten forståelse for fortiden? Hvordan kan vi lage gode planer for fremtiden hvis vi ignorerer feilene som ble gjort mot det samiske folket tidligere?

Boligaksjonen er en del av den samiske historien, og vi kan ikke lage fremtidige planer uten å ta hensyn til hvordan slike inngrep i vår kultur har påvirket oss. Hvis vi ikke lærer av fortiden, er vi dømt til å gjenta den.

Byggeforbudet føles som en forlengelse av storsamfunnets kontroll over samiske landområder. Det minner oss om at vår rett til å forvalte våre egne eiendommer og vår egen fremtid stadig blir utfordret. Det er på tide at vi får bestemme over vår egen fremtid. La oss ta vare på våre fjorder og våre hjem på den bærekraftige måten vi alltid har gjort – for våre barn og barnebarn, for fremtiden.

Historien gjentar seg når storsamfunnet igjen ser på våre områder som utilgjengelige og farlige. Men for oss er disse områdene vårt liv, identiteten og fremtiden. Når vi lager planer for fremtiden, må vi alltid ha med oss fortiden. Det er på tide at samene får bestemme over sine egne områder, uten forbud fra storsamfunnet. Vi trenger ikke en ny boligaksjon – vi trenger anerkjennelse for vår rett til å bygge og leve der vi alltid har hørt til.