Søkerlisten til topplederstillingen på Árran ble nylig kjent. Den gir mer informasjon enn kun noen navn på en liste.
I utgangspunktet var det åtte personer som ønsker å bli direktør på det lulesamiske senteret på Drag. Men etter det avisa erfarer er lista nå nede i syv personer. Tre av disse er grunnet «unntatt offentlighet» ikke mulig å navngi.
Fem av søkerne er det vi må kunne sies å være «godt voksne», mens to søkere kan vi putte i kategorien som har «mange gode år foran seg i arbeidslivet».
Med andre ord gjenspeiler søkerlisten i stor grad alderssammensetningen til personalet på Árran.
Ikke et vondt ord om «godt voksne» i arbeidslivet. Mange har selvfølgelig mye å bidra med, blant annet i form av uvurderlig erfaring. Andre ser kanskje pensjonistalderen komme like rundt hjørnet, og har kanskje mistet driven.
Nord-Salten Kraft Holding er også på jakt etter ny toppleder. Så er det jo innlysende at bedriftene på Ulvsvåg og Drag ikke er direkte sammenlignbare. Kraftselskapet formelig svømmer i penger, i motsetning til Árran, og er blant annet på det viset en mye mer attraktiv arbeidsgiver enn det lulesamiske fyrtårnet.
En lokal søker er grunnen til at disse to selskapene trekkes frem. Vedkommende har valgt å søke seg til hovedkontoret på Ulvsvåg. Mange vil hevde at vedkommende under normale omstendigheter er en naturlig kandidat til toppjobben på Árran.
Kompetansen er uomtvistelig, så hvorfor velger ikke vedkommende eller andre i samme generasjon å søke seg til Árran?
Det sannsynlige svaret er kanskje ukjent for det nye styret og kanskje til og med ukjent for andre i Árranmiljøet.
Det er å håpe at alle ser at en utfordrende økonomi er en stor hemsko for utviklingen og mulighetene til Árran.
Konstituert direktør har sannsynligvis aldri sagt nei så mange ganger som hun har gjort siden høsten 2022 - nei til tiltak som gjør arbeidshverdagen mer lystbetont for ansatte.
Slike tiltak koster som regel penger, penger som senteret ikke har hatt. Det vil være naivt å tro at dette ikke har gått ut over evnen å løfte i lag, å dra i samme retning. Noe som er godt dokumentert i styredokumenter hvor det fremgår at senteret har utfordringer med gjennomføringsevnen av prosjekter.
Andre grunner til at de vegrer seg for å søke seg til Árran er å finne i artikler som vår avis tidligere har publisert.
Foreldre som har mistet all tillit til Árran, ansatte som mistet jobben, konkurs, millionunderskudd, likviditetsproblemer, permitteringsvarsel og bekymringsmeldinger fra revisor til Stiftelsestilsynet er noen av ingrediensene.
Det har altså blitt tegnet opp et bilde av en kritikkverdig lederstil hvor informasjonen i stor grad var fraværende.
Det må ikke herske noen tvil om at det er særdeles krevende å jobbe under slike omstendigheter. Det er vel verdt å reflektere over hvordan dette har påvirket tidligere ansatte ved Árran.
Det var heller ikke problemfritt da ny midlertidig direktør skulle ansettes blant flere kandidater, blant annet med varsler som daværende styre måtte håndtere.
Yngre dyktige kandidater vet jo selvfølgelig dette.
Men det er lov å håpe på en bedring. Underskudd er snudd til overskudd. «Syvende mor i huset» er ute av styre og stell. Hun har representert den røde tråden i styret fra 2007 – 2015 (nestleder og styreleder) og fra 2020 (nestleder) til hun ledet avviklingsstyret høsten 2023.
Hun var helt sentral i rekrutteringen av forrige direktør og har nok følt på et sterkt ansvar for å få det til å «fungere».
Til tross for hennes sentrale rolle over lang tid unnlot hun ved utallige anledninger å svare på avisas henvendelser om nevnte forhold. Den samme tausheten ble avisa også møtt med av andre styremedlemmer, med unntak av den til enhver tid sittende styreleder.
«Jeg har hørt den vakreste melodien noensinne. Lyden av tausheten som brast».
Det skrev tidligere direktør for en tid tilbake, men han praktiserte ikke dette i sitt virke som leder.
Det er lov å forvente at ny direktør ikke blir å stå i spissen for en ny lulesamisk taushetskultur som har hersket ved senteret.
Sist, men ikke minst, ble foreldregruppa som står bak Viejega møtt med en iskald skulder fra Árran når de etablerte den samiske barnehagen. De løftet ikke en finger for å dele byggdokumentasjon m.v. med nyetablererne.
Foreldregruppa er ikke noen hvem som helst i nedslagsfeltet til Árran. Árran er jo først og fremst nettopp til for den lulesamiske kjernefamilien og lokalmiljøet.
I sum dokumenterer dette en stor tillitskrise og underbygger utfordringer med arbeidsmiljøet ved senteret.
Det blir en håndfull å ta tak i for den nye topplederen. Vi lover å følge opp i fortsettelsen.
