Ingrid Lien vokste opp i ei bygd i Skjerstad der «alle visste», men ingen sa noe høyt.

– Jeg vokste opp med slektninger som var samer. Det visste vi alle. Men det ble aldri snakket om, sier hun.

– Det lå som et lag av stillhet over alt.

På veggen i stua henger gamle familiebilder. Mennesker i dress og andre finklær, i arbeidsklær, på vidda. Men ingen av dem ble omtalt som samer da hun var barn.

– Jeg spurte en gang hvem de var. Svaret var kort: «Det er slekta vår.» Ikke mer. Det var muligens de voksne sin måte å beskytte oss på, sier Ingrid videre.

Skolen lærte hvem som var «riktig»

Fornorskningen foregikk i generasjoner. Storsamfunnet, skole og kirke, jobbet etter statlige forordninger som sa at samer skulle forlate det samiske og bli gode kristne og nordmenn.

– Barna ble oppdratt til å bli «riktige nordmenn». Det var sånn de sa det. Og for å være «riktig», måtte du legge bort det samiske. Språket var det første som røk. Og med språket forsvant også kulturen.

Familien tilpasset seg for å overleve sosialt og økonomisk.

– Kirka tok navnene og gjorde dem til norske navn. Også en del av det for å bli “gode nordmenn”. De sluttet å vise hvem de var, forteller Ingrid.

For mange gikk tilpasningen så langt at deler av identiteten ble slettet, ikke bare skjult.

Den stille fornorskingen

Fornorskningen var ikke bare en serie enkeltstående hendelser, men en gjennomgående politikk som pågikk i over hundre år. I pitesamiske områder kom den ofte stille – uten klubbe, uten trusler – men med samme effekt.

Når skolen, lensmannen, presten og lærerne alle signaliserte at norskhet var normen og samiskhet et hinder, da ble det tryggest å tie. Resultatet var at mange familier sluttet å lære bort språket til barna sine.

For mange ble det et valg mellom identitet og framtid, og barna ble lært at stillhet var det som sikret dem respekt.

Det var ikke noe valg om du skulle snakke samisk eller norsk.

Ingrid forteller at fornorskingen ofte ikke var så åpenbare og lett å oppdage som mange tror.

– Når folk snakker om fornorskingen, tenker de på strenge lærere som slo barna for at de snakket samisk, men her trengte ikke lærerne bruke fysisk avstraffelse. Det holdt med å overse det som var samisk. At språket ditt ikke ble tatt imot. At undervisning og undervisningsmateriell var på norsk, var nok for å få gjennomført nasjonalt vedtatt politikk.

Følelsen av usynlig press

Den samiske befolkningen merket hvem som hadde lov til å være seg selv, og hvem som ikke hadde det. Resultatet ble det samme:

– Folk sluttet å snakke samisk. Først i klasserommet, så på gårdsplassen, så hjemme rundt bordet. Språket visnet.

Når språket dør i stillhet

Mange i bygdene husker ennå følelsen av å «bli mindre» når de brukte samisk. Barn som tidligere snakket samisk med besteforeldre, gikk over til norsk for å passe inn. Det samiske ble noe de bare brukte når ingen hørte.

– Dermed døde språket ikke av mangel på stolthet – men av mangel på rom å bruke det samiske språket i, sier Ingrid.

Oldefaren som ble visket ut av historien

I stua peker Ingrid på et gammelt ovalt portrett: En mann med jakke, skjegg og alvorlig blikk.

– Dette er oldefaren min. Han var ikke reindriftssame, men vanlig gårdbruker. Reindrifta var forlatt for tre generasjoner siden. Det visste vi, men vi fikk aldri høre hele historien, forteller hun.

Han levde hele livet som same, men barna hans ble lært å skjule det.

– Han måtte leve to liv. Ett som storsamfunnet godtok, og ett han måtte tie om. Og når en generasjon velger taushet, faller minnene ned mellom menneskene. Slik kan et menneske bli fremstilt på et bilde, men likevel være borte fra historien.

Da folk begynte å si ordet høyt

– Jeg husker første gangen jeg hørte noen si «jeg er same» her i bygda. Det var som noe brast og løsnet på en gang.

– Det var modig. Og det var sårt. For plutselig innså folk hva de hadde mistet: språk, slektshistorie og tradisjoner.

Noen begynte å hente fram dokumenter, fotografier og gamle fortellinger.

– Folk i det samiske miljøet merket hvem som våget først. Og etter hvert våget flere å stå fram som same. For første gang på generasjoner ble ordet sagt høyt uten hvisking, forteller Ingrid.

Måtte lære sin egen historie

Som voksen begynte Ingrid å samle trådene som aldri ble fortalt høyt.

– Jeg måtte lære historien min gjennom arkiv, bøker og museumsgjenstander. Tenk det at jeg måtte studere slekta mi, som om den var et fremmed folk.

– Når språket forsvinner, mister du slekts humoren, diktene, joiken, måten folk tenkte på. Det er mer enn ord. Det er en måte å leve og eksistere på.

En kultur som ikke forsvant – men ble presset

Hun mener det er viktig å forstå at kulturen ikke forsvant fordi den var liten og svak.

– Samisk kultur er sterk. Den ble ikke borte fordi den ikke tålte verden. Den ble borte fordi den ble presset. Når staten, kirken og skolen sier at identiteten din er feil, velger folk sikkerhet.

Hun tror mange foreldre tok det valget av kjærlighet.

– Våre forfedre ville at barna skulle slippe skam. Slippe å bli ledd av. De trodde de gjorde det riktige, sier Ingrid.

Men i valget mellom trygghet og tradisjon, var det det samiske språket og den samiske tradisjonen som ble ofret.

Dagens generasjon: Stolt og synlig

Mye er forandret. Mange unge ønsker å lære pitesamisk språk igjen.

– Når jeg ser ungdommer bruke språket, blir jeg rørt. De gjør det ikke fordi de må, men fordi de vil. Det er noe vakkert med det – at en kultur som ble forsøkt gjemt bort, reiser seg igjen.

– Når en familie sier «vi er ikke samer», da er det veldig ofte fornorskingen som snakker, ikke historien.

Historiene må ut i lyset

– Dette er ikke gammel smerte vi skal grave i bare for å gråte. Det handler om å se hva som skjedde, så det aldri skjer igjen. Og om å gi tilbake stoltheten til dem som aldri fikk oppleve den. Det er jo det forsoning handler om.

Hun ser mot familiebildene.

– Jeg skulle ønske oldefaren min kunne sett hvordan vi snakker om dette nå. At vi ikke gjemmer oss. At vi ikke skammer oss.

– Vi sier det høyt. Vi er samer og vi er stolte av det, avslutter Ingrid Lien.