Av: Silje Kristin Aune Meisal (Ness), prest og rektor på Trondheimsfjord folkehøgskole
I vinterferien skulle jeg ta bussen fra byen og hjem til Byåsen. Som mange andre hadde jeg handleposer, og jeg skjønte at bussen kom til å bli full. Jeg ventet litt før jeg gikk på. Da jeg kom inn, møtte jeg blikket – og hunden – til Inger Johanne Fornes. Hun er svigermor til en venninne av meg, og vi kjenner hverandre fra menigheten på Byåsen. Så hyggelig! Jeg satte meg ned, og før bussen rullet videre rakk vi å snakke om øyelegebesøk, vinterferie, rektorjobben min og barnebarn. Plutselig kjente jeg en finger som prikket ganske bestemt på skulderen min. Så pekte den på det blå skiltet foran meg – det med symbolet av en person med stokk. Jeg så opp, og en eldre dame sa:«Trur du itj at æ har meire bruk førr det sætet ennj dæ?» Jeg sa unnskyld og spratt opp. Klart hun hadde mer bruk for setet enn meg. Men jeg fikk en klump i magen. Kunne hun ikke sagt det på en annen måte? «Unnskyld, jeg har så vondt i føttene, kunne jeg fått sitte?» Dagen etter satt jeg på fly til Oslo med datteren min. Jeg satt i midten. En mann ved vinduet reiste seg, hjalp meg med sekken og smilte vennlig. Serveringen kom. Jeg kjøpte kaffe og sjokolade, tok frem boka og tenkte: Nå skal jeg virkelig kose meg. Idet jeg legger boka på det altfor lille bordet, skyves kaffekoppen av – og velter rett ned på både mitt og naboens lår. Nei!
«Nei, nei, det går fint! Jeg er på vei hjem, så det går så bra.»
«Men jeg må hente flere servietter!»
«Nei, nei! Buksa har perfekt farge for kaffeflekk.»
«Unnskyld!»
«Det tørker før vi lander, jeg er så varmblodig, vet du!» Uansett hvor mange ganger jeg sa unnskyld, hadde han nye grunner til at det gikk helt fint. På to dager møtte jeg helt forskjellige måter å møte verden på. Den første gav meg en klump i magen. En følelse av å ha gjort noe galt. Av å være et dårlig medmenneske.
Den andre møtte meg med nåde. Jeg hadde gjort noe dumt – men slapp straff, irritasjon og dårlig stemning. Jeg ble møtt med raushet. Nå har nok begge gode grunner til at de gjorde som de gjorde. Og jeg klandrer ikke den eldre damen, hun hadde jo rett, men jeg begynte å tenke på dette: Når jeg møter mennesker – hvordan virker jeg da?
Er jeg en som prikker hardt på skulderen?
Eller er jeg en som sier: «Det går bra»? I Johannesevangeliet møter vi en kvinne som har gjort alvorlige feil. De religiøse lederne vil dømme henne. De vil ta henne. Men så står hun ansikt til ansikt med Jesus. Og i stedet for fordømmelse, møter hun ordene:
«Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer.» Det betyr ikke at det vi gjør ikke betyr noe. Damen på bussen hadde rett – hun trengte plassen mer enn meg. Og kaffe sølt i fanget er fortsatt kaffe sølt i fanget. Men Jesus viser oss forskjellen på sannhet uten nåde – og sannhet med nåde. Sannhet uten nåde skaper klump i magen.
Nåde sammen med sannhet skaper nytt mot. Bibelen sier at vi skal «tale sant i kjærlighet». Det betyr at vi både kan si ifra – og samtidig bevare den andres verdighet. Kanskje er det nettopp her vi ligner mest på Jesus:
Ikke når vi har rett.
Men når vi velger å være rause. For vi lever alle av nåde. Hver dag.
Vi gjør feil. Vi misforstår. Vi tar feil sete. Vi velter kaffe. Og igjen og igjen møter Gud oss ikke med hard pekefinger –
men med åpne hender. Må vi få være mennesker som gir videre det vi selv har fått.
Sannhet – ja.
Men alltid pakket inn i nåde.
