Av: Tove Mentsen Ness og Thomas Lohne Kintel, Nord universitet, Senter for samisk og urfolksstudier.

Kong Harald var en samlende, inkluderende og lyttende konge. Gjennom hele sin regenttid møtte han mennesker med respekt og varme, og han viste i ord og handling at kongehuset skulle være til for hele befolkningen. Uavhengig av etnisitet, kulturell bakgrunn, religion, funksjonsnedsettelser eller seksuell legning var han alles konge.

Monarkiet har historisk stått sterkt hos mange i samiske samfunn. Under folkeavstemningen i 1905 om prins Carl som norsk konge, var Guovdageaidnu/Kautokeino i Finnmark og Divtasvuodna/Tysfjord i Nordland de eneste kommunene i landet som ga hundre prosent oppslutning. I dette historiske forholdet fikk kong Harald en særlig betydning. Gjennom sin regenttid bidro han til å gi samiske spørsmål en tydeligere plass i den nasjonale bevisstheten.

Et historisk vendepunkt kom under åpningen av det tredje Sametinget i 1997, da kong Harald sa:

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk. Den norske stat har derfor et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at det samiske folk skal kunne bygge et sterkt og levedyktig samfunn.»

Med disse ordene anerkjente han som norsk statsoverhode en grunnleggende historisk sannhet: at Norge er bygget på territoriet til to folk. Samtidig beklaget han den urett som var begått gjennom fornorskningspolitikken og han understreket statens ansvar for å legge til rette for samiske språk, kultur og samfunnsliv.

Men kong Haralds budskap i 1997 handlet ikke bare om å erkjenne fortidens urett. Han rettet også blikket mot framtiden. I talen understreket han at samene selv måtte forme sine samfunn og kulturer, og selv definere hvilke verdier som skulle bære utviklingen videre. Han løftet fram betydningen av samarbeid på tvers av Sápmi og pekte på at likeverd mellom samer og øvrig befolkning forutsetter sterke samiske språk, kulturmiljøer og institusjoner. Slik kombinerte han anerkjennelsen av historisk urett med en tydelig visjon for framtiden.

Kong Haralds betydning må også forstås i sammenheng med en bredere historisk utvikling. Samiske organisasjoner, lokalsamfunn, språkbrukere, kunstnere og kunnskapsbærere hadde gjennom flere tiår arbeidet for politiske rettigheter, språklig revitalisering og kulturell anerkjennelse. Da kong Harald i 1997 anerkjente samene som ett av de to folkene som staten Norge er grunnlagt på, og beklaget fornorskningspolitikkens urett, ga han nasjonal tyngde til et arbeid som allerede var båret fram av representanter for samiske samfunn gjennom generasjoner.

Overgangen fra fornorskning til revitalisering handler ikke bare om endrede holdninger. Den handler også om å bygge institusjoner og skape handlingsrom for samisk språk, kultur og kunnskap. Språk trenger arenaer der de kan brukes og utvikles. Kunnskap trenger fagmiljøer som kan føre den videre. Samfunn trenger institusjoner der de selv kan forme sine prioriteringer og framtider. Gjennom sine taler og sitt engasjement bidro kong Harald til å synliggjøre betydningen av dette arbeidet og til å understreke statens ansvar for å støtte det.

Under åpningen av det åttende Sametinget i 2017, hundre år etter det første samiske landsmøtet i Tråante/Trondheim, fremhevet han de samiske språkene som bærere av kultur, identitet og kunnskap. Han understreket at språkene må ha en naturlig plass i lokalsamfunn, barnehager og skoler dersom samiske barn skal kunne utvikle sin identitet og tilhørighet. Samtidig minnet han om at dette er et ansvar som hele samfunnet deler.

Ved åpningen av det tiende Sametinget i 2025 løftet han fram betydningen av de rettighetene samene har oppnådd, og viste blant annet til at samenes stilling som urfolk ble grunnlovsfestet. Samtidig advarte han mot fordommer og samehets. Han understreket at samiske ungdommer må kunne delta i samfunnsdebatten uten frykt for trakassering, og at forsoning er et langsiktig arbeid som angår hele samfunnet.

Kong Harald viste også sitt engasjement gjennom handling. Han besøkte samiske institusjoner og lokalsamfunn i hele landet, blant annet ved åpningen av Árran lulesamiske senter i Ájluokta/Drag i 1994 og ved besøket til det nye Saemien Sijte i Snåase/Snåsa i 2022. Under besøket i Snåase/Snåsa deltok han også ved åpningen av Gïelevåhkoe, samisk språkuke, og delte ut Sametingets språkløftpris. Han deltok under hundreårsmarkeringen av det første samiske landsmøtet i Tråante/Trondheim i 2017, og tok gjennom årene imot en rekke samiske representanter og organisasjoner på Slottet, blant annet representanter for Fosen-aksjonen i 2023.

Gjennom sine taler, besøk og møter med mennesker bidro kong Harald til å gi samiske spørsmål en varig plass i den nasjonale offentligheten. Han løftet fram samene som folk, Sápmi som en del av Norges historie og staten som ansvarlig for fornorskningens urett. Slik ga han nasjonal tyngde til en erkjennelse som samiske samfunn lenge hadde båret fram.

For Nord universitet har dette stor betydning. Kong Haralds anerkjennelse gir en viktig historisk og nasjonal ramme for vårt arbeid med sør- og lulesamisk språk, kultur, forskning og utdanning. Gjennom sin regenttid bidro han til å gjøre det samiske Norge tydeligere og mer synlig i den nasjonale fortellingen om Norge.

For dette er vi dypt takknemlige.

Gæjhtoe. Gijtto. Takk.