Av: Tatiana og Odd Ingar Toresen

Vi er et ektepar på Gjøvik som i de siste fire årene har lett etter familiene til sovjetiske krigsfanger som døde under tysk fangenskap under 2. verdenskrig. 

Det startet med ei navnløs grav over to sovjetiske soldater som var gravlagt på Gjøvik Gravlund. Tatiana som er russisk hadde ønske om å finne ut hvem de var, og finne deres familie i det tidligere Sovjet.

Vi har skrevet en artikkel om den tyske krigsfangeleiren på Engeløya, og om fire sovjetiske fanger som var krigsfanger der.

Engeløya

Engeløya er ei naturskjønn øy helt nord i Steigen kommune i Nordland, med Lofotveggen mot vest og Hamarøy i øst. Men det var nok ikke det som opptok de sovjetiske krigsfangene som ble sendt av tyskerne til øya i september 1942. Hitler hadde bestemt at det skulle bygges en kanonstilling der. Til det trengte han arbeidskraft, billig arbeidskraft, og det hadde han med de sovjetiske krigsfangene. De ble brukt til å bygge «Batteri Dietl».

Batteri Dietl

Batteri Dietl var en kanonstilling under 2. verdenskrig i Bø på Engeløya.

Fra kanonstillingen hadde man utsyn over Vestfjorden, til Lofoten, og med innseilinga til Narvik. En strategisk by for tyskerne på grunn av malmeksporten fra Sverige.

Festningen var under krigen en av Europas største kystfestninger, og hadde tre kanoner med et kaliber på 40,6 cm. Byggearbeidet av festningen ble ledet av organisasjonen Todt, og ble utført av 1500 sovjetiske krigsfanger. Det skal ha vært stasjonert flere tusen tyske soldater, ingeniører og spesialarbeidere på øya. Alle innbyggere i Bø ble i 1943 tvangsevakuert fra Bø.

De tre «Adolfkanonene» hadde et kanonrør på 21,5 meter, kanonrørets vekt var på 158 644 kg, og med en rekkevidde fra 42 til 56 kilometer avhengig av hvilken granattype som ble benyttet. Hver av kanonene skal ha krevd en bemanning på 68 soldater. Det ble aldri avfyrt annet enn prøveskudd fra kanonene. Kanonene deltok ikke i aktive krigshandlinger.

Forholdene for de sovjetiske krigsfangene

Av de 100 000 sovjetiske krigsfangene som var i Norge under 2. verdenskrig var de fleste i Nord-Norge. Det var også der de fleste av de nærmere 500 fangeleirene tyskerne bygde under krigen var. Krigsfangene ble benyttet til å bygge festningsverk langs kysten, til utbygging av jernbanen nordover, og bygging av riksvei 50.

Forholdene som krigsfangene levde under, var svært dårlige. Lite mat, hardt arbeid, dårlig med klær, og svært dårlig innkvartering. Dette medførte underernæring og mye sykdom blant fangene som tuberkulose og difteri. I tillegg ble fangene stadig slått og sparket. Flere ble også skutt av de tyske vaktene. Det kunne være under fluktforsøk, eller bare fordi fangene ikke utførte raskt nok de ordrene vaktene ga. De sovjetiske krigsfangene ble av tyskerne betraktes som «Untermensch» som ikke fortjent noe annet.

Forholdene for krigsfangene på Engeløya var ikke bedre enn andre steder, snarere tvert imot. Da de første krigsfangene kom til øya var det kun brakker bygd av kryssfiner de ble innlosjert i. I enkelte av brakkene var det ikke engang en ovn, og det var jordgulv i dem.

Antall døde i denne leiren ser ut til å være høyere enn ved de fleste andre fangeleirer. Så stor var dødsraten blant fangene at selv tyskerne begynte å lure på hvorfor, og satte i gang undersøkelse av hvorfor så mange fanger døde i leiren.

I en artikkel i «Lofotposten» 23/6 1945 fortelles det «Til å begynne med hadde de stakkars fangene bare noen elendige hus å oppholde seg i. De frøs og led ondt i den strenge kulde som hersket. Lite klær hadde de, og maten var mer enn elendig. De russiske fangene døde som fluer på grunn av de sykdommer som oppsto som følge av disse misforhold. Til slutt innså tyskerne at de måtte sørge for ordentlige brakker til sine fanger skulde de få den nytte av dem som de mente de skulde ha. I januar 1943 ble så ført opp bedre brakker, men mishandlingen og den dårlige ernæringen fortsatte i enno større utstrekning enn tidligere. Det var de dagene at det døde opptil 10 fanger, forteller lensmannen».

En sovjetisk krigsfange på Engeløya, Samuil Jakobevitsj Tsudnovskij, som overlevde fangenskapet, sier det slik «Krigsfangeleirene på slike øyer var som feller med bare en inngang og en utgang. Det var en vei ut – i grava – og tyskerne gjorde alt de kunne for at sovjetfangene så hurtig som mulig benyttet seg av denne utgangen».

Som andre steder i landet hvor det var sovjetiske krigsfanger, var det nordmenn på Engeløya som trosset det tyske pålegg om at det ikke var lov å hjelpe de sovjetiske krigsfangene, og at de som gjorde det ville få strenge straffer. Det kunne være å bli sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland, eller bli skutt.

Etter krigens slutt ble det ordnet en egen russisk gravplass på Engeløya. Her ble det reist et minnesmerke av medfangene til de døde. På den sto det: «Her hviler 514 soldater fra den røde arme som er bukket under for pinsler og dyrisk behandling av den tyske fascismen. Hvil i fred, kjære kamerater. Deres fedreland som nu er befridd fra den tyske fascismen vil aldri glemme dere». Teksten var på både russisk og norsk.

I den samme reportasjen i Lofotposten står det om en russisk offiser som hyller befolkningen på Engeløya og Steigen for den hjelp de ga de sovjetiske krigsfangene.

« -hvis ikke russerne hadde fått materiell hjelp fra nordmennene hadde mange flere mistet livet. Ja, det er det ikke tvil om at minst 500 russere ble redder fra sultedøden, sa offiseren».

Avisen forteller også om at de sovjetiske fangene ved flere anledninger etter freden, som et bevis for sin takknemlighet til befolkningen i Steigen, arrangerte tilstelninger med sang og musikk.

Avisa skriver, «De forlot Steigen med de beste minner om folket her nord som sammen med dem kjempet mot de tyske voldsmenn».

Samuil Tsjudnovskij 

En av fangene på Engeløya som overlevde fangenskapet var Samuil Tsjudnovskij.

Samuil var født i 1922 i Kazakstan, men vokste opp i Saratov i Russland hos sine besteforeldre. Han ble tatt til fange av tyskerne mens han var med å forsvare byen Liepaja i Latvia sommeren 1941.

Han kom til Engeløya oktober 1943. Han hadde da vært i flere fangeleir i Tyskland og Polen. Til sammen satt han i krigsfangenskap i nesten fire år.

I boka til Magne Haugland «På gjensyn, Do svidanija», som kom ut i 2008, kan en lese om Samuil Tsjudnovskij. Der kan man lese om hans opphold i de ulike fangeleirene. Han kalte seg Semjon Tsjugunov for å skjule sitt jødiske opphav. Han forteller hvordan en medfange reddet han da tyskerne skulle undersøke om noen av fangene var omskåret og var jøder.

Han forteller også i boka om hvordan krigsfangene forsøkte å sabotere bygginga av Batteri Dietl ved å blande leire i betongen. Han forteller at noen av fangene dannet en illegal organisasjon inne i leiren, deres motto var, (ingen trodde de ville overleve fangenskapet), «selge seg så dyrt som mulig, dø som den siste. Drep en fascist før du selv bukker under, som den siste». Han forteller også om den hjelpen krigsfangene fikk fra befolkningen på øya, og at uten den hjelpen ville flere av fangene ha dødd.

I boka kan en også lese om hvordan det gikk med Samuil Tsjudnovskij etter krigen.

Han var sommeren 1989 tilbake på Engeløya sammen med sin kone, invitert av Steigen kommune. Da traff han igjen noen av de som hadde hjulpet fangene.

Historien om tre av de som døde

De fleste av de som var krigsfanger på Engeløya var vanlige soldater fra landsbygda, kollektivarbeidere. De var tatt til fange ved Østfronten i 1941 og 1942, ofte i de store slagene ved Kharkov, Sevastopol, Voronesj og Vorosjilovgrad. To tredjedeler oppgav russisk som sin nasjonalitet. Nesten en tredjedel var ukrainere.

Det skal ha omkommet cirka 600 sovjetiske krigsfanger under fangenskapet på øya. Av de som kom med den første fangetransporten døde mer enn en tredjedel i løpet av de to første månedene. Forholdene i fangeleiren var så dårlige at det som hadde foregått der under krigen ble gransket av Riksadvokaten som en krigsforbrytelse etter krigen.

De som døde fikk ikke ligge lenge i sine graver på øya. I 1951 ble 495 av de som et offer for «Operasjon asfalt» gravd opp og gravlagt på Tjøtta. Mye tyder på at flere fortsatt ligger begravd på øya, uten minnesmerke og kun med litt jord over seg.

I de siste fire åra har vi prøvd å finne familier til sovjetiske krigsfanger som døde i Norge.

Til nå har vi funnet, med god hjelp fra våre medhjelpere i det tidligere Sovjet, familien til 130 soldater. Kun noen få av familiene har vist at deres soldat fant sin grav i Norge. De er alle svært takknemlig for å få vite det vi har å fortelle om deres soldat, og at Norge ivaretar minnesmerker over dem.

Litt over halvparten av de 130 soldatene vi har funnet familien til er krigsfanger som fant sin grav på Engeløya. De er fra flere av de tidligere Sovjetrepublikkene.

Her er litt av historiene om tre av dem, basert blant annet på hva deres familie har fortalt oss når vi har vært i kontakt med dem.

Aleksandr Negin
født 1910, døde 31. mai 1943, fra Samara. Han hadde kone og tre barn og jobbet før krigen i kollektivbruk. Tatt til fange 5. juli 1942 ved Aleksejevka.

Hans kone Ekaterina ventet på han hele livet. De hadde vært barndomskjærester, og Aleksandr var hennes første og eneste kjærlighet. Hun hadde fått mange tilbud om å gifte seg fra andre menn, men hun avslo alle. Hun ventet på sin Aleksandr.

En dag kom hun til sine barn og barnebarn og fortalte at hun kom til å dø snart. Hun fortalte de at hun hadde drømt om Aleksandr og at han i drømmen sa til henne at han viste at hun hadde ventet på han hele sitt liv. Men nå var han et annet sted og han sa til henne at nå kan du komme til meg for du er min evige kjærlighet og ømhet. Barnebarna forteller at hun døde noen få dager etter hun fortalte om drømmen. Hun fikk aldri vite hva som hadde skjedd med hennes Aleksandr.

Ivan Bujanov 
født 1897, døde 5. april 1943, fra Samara. Hadde kone og barn, jobbet før krigen i kollektivbruk. Tatt til fange 5. juli 1942 ved Aleksejevka.

Familien hadde aldri fått vite hva som hadde skjedd med Ivan, han hadde forsvunnet på ukjent sted under krigen, fram til noen år etter krigen, da en kamerat som hadde vært medfanger på Engeløya, fortalte til hans kona at Ivan hadde fått blindtarmbetennelse på Engeløya og tyskerne hjalp han ikke. Tyskerne hadde begravd Ivan levende. Kona og hans barna viste derfor at Ivan døde i Norge, men de viste ikke hvor hans grav var. 

Grigorij Sjengarej
født 1900, døde 28. november 1942, fra Krasnodar fylke, han var kosakk. Ble tatt til fange 24.mai 1942 ved Kharkov. Gift og hadde fire barn.

Familien viste ikke hva som hadde skjedd med Grigorij før de mange år etter krigen ble kalt hjem til en mann i landsbyen de bodde i. Han lå på dødsleie, og fortalte at han i 1942 hadde vært med på å ta livet av Grigorij og flere andre på Engeløya. Han ønsket nå å fortelle det til familien til Grigorij og få deres tilgivelse.

Han hadde også blitt tatt til fange ved Kharkov 25. april 1942. Han og Grigorij møttes i fangeleiren, de kom fra samme sted i Sovjet. Grigorij hadde blitt svært glad når han traff en fra samme sted som han.

Imidlertid fortalte denne mannen at han hadde byttet side og gått over til tysk tjeneste. Når de kom til Engeløya fikk han ordre fra tyskerne om at han skulle skyte sju sovjetiske fanger. En av de var Grigorij Sjengarej.

Mannen på dødsleiet forteller at hele veien til henrettelsesstedet hadde Grigorij bedt han om å ikke skyte han. Grigorij ba han «ikke skyt meg, du kjenner min familie, du kjenner mine barn, vi er fra samme bygda, vi vokste opp sammen». Men han forteller til familien til Grigorij på sitt dødsleie. «Jeg skjøt de alle». Han døde uten familien til Grigorij Sjengarejs tilgivelse.

På samme dato som Grigorij døde er seks andre fra Engeløya registrert som døde i Krigsgraver.no. På ingen av disse er dødsårsak oppgitte på de tyske fangekorta deres.

Kilder:

• Magne Haugland «På gjensyn, Do svidanija»2008
• Eva-Ditte Donat: Krigsfangene på Engeløya, i «Årbok for Steigen 2015»
• Diverse Årbøker for Steigen
• Lofotposten 23/6 1945
• Harald Isachsen: «Adolfkanonene» i batteriene Dietl/ Steigen, Theo/Trondenes .... 2014