Vi går sakte men sikkert mot lesingens høytid, nemlig sommeren, og det begynner å bli på tide å planlegge hvilke bøker man skal legge i den romslige, men også ukomfortable, strandvesken, der reimene skjærer seg inn i huden av alt det gode du har pakket med deg. Sanden legger seg mellom boksidene, du glemmer kanskje å skru Solokorken helt igjen, men det gjør ingenting; for du er verken kravstor eller fin på det i ferien, og du er lykkelig så lenge du kan tyde ordene på de flekkete, litt gule sidene. 

En perfekt sommerbok som både har elementer av spenning, vakre, poetiske skildringer, og et interessant persongalleri er Fyrstene av Finntjern av kunstneren Lars Elling. Det er noe som skjer når disse billedkunstnerne (Elling, Bjertnæs, Faldbakken med fler) begynner å skrive bøker; som at de går rene og uredde inn i litteraturen og røsker litt opp i etablerte konstruksjoner og vedtatte sannheter, og der resultatet blir lekent, sprudlende og overskuddspreget. 

For det som slår en i møte med denne romanen er språket, og det utforskende og sansende blikket til fortellerne. Vi følger Filip, en vordende kunstner, på vei til å bli voksen. Bestefaren hans, Arnstein, er døende, men mot slutten av livet forenes han og Filip, og de utvikler en relasjon i takt med at Arnstein forteller historien om oppveksten sammen med broren (som fortsatt bor vegg i vegg i en stor generasjonsbolig, men som han, av grunner vi etter hvert forstår, ikke lenger prater med).  

Fra Arnsteins surklende hoste meisles det ut en historie fra tiden rundt 1914, der Keiseren, deres dansk-tyske far, skal herde de to brødrene, og med stram disiplin lærer dem alt de trenger for å kunne overleve alene i skogen. Det er jo, som årstallet tilsier, usikre tider. Arnstein, storebroren, er bare elleve år, men begge brødrene må lære seg alt av latinske navn på både flora og fauna, og når de har bevist seg verdige blir de sendt ut alene i Nordmarka i flere uker når skoleferien begynner.  

Uhørt i dagens (over?)beskyttende samfunn, men for guttene er det en stor lykke, og de behersker virkelig naturen; alt fra fiske og froskemassakrer til generell overlevelse. At det er små barn det er snakk om illustreres i en ulykksalig forveksling mellom liljekonvall og ramsløk (selv om den er vrien!). Jeg vil nesten påstå at fortellingen om de to guttene er noe av det aller beste og mest medrivende jeg har lest. Da er det tilgivelig at fortellingen om Filip og hans leting etter en “sann strek” ikke helt klarer å fenge, og oppleves som transportetapper mellom fortellingen om guttene tidlig på 1900-tallet. 

Jeg kan ikke komme på en særlig mer egnet sommerbok enn denne, og når du er ferdig med den vil historien leve videre i deg. For alt er ikke bare fryd og gammen; det finnes en tredje bror, Totem, som de etter hvert motvillig blir tvunget av Keiseren til å ta med på tur.  

Der finnes nok svaret på hva som gikk galt mellom brødrene.