Av: Ketil Eiane, prorektor for forskning og utvikling i Nord universitet
Ved Nord universitet er vi stolte over vårt nasjonale ansvar for forskning og høyere utdanning innen sør- og lulesamisk språk og kultur. Vi er derfor skuffet over at Stortingets behandling av Sannhets og forsoningskommisjonens rapport like før jul inneholder lite ny politikk og ikke evner å gi en klar marsjordre for universitetene og høgskolene som har som oppdrag å styrke samisk forskningsbasert kunnskap og kompetanse. Siden forrige gang vi feiret samenes nasjonaldag har Stortinget behandlet Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport: «Grunnlaget for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner». I rapporten dokumenterer kommisjonen at «fornorskingen har rammet mye bredere, og vært mer inngripende på flere samfunnsområder enn tidligere kjent». Som del av Stortingets behandling har nesten alle de politiske partiene stilt seg bak et vedtak som erkjenner ansvar for de konsekvensene fornorskningspolitikken har hatt for grupper og enkeltmennesker og ber om unnskyldning for tidligere Stortings aktive rolle i denne politikken. «Stortinget vil formidle sin dypeste beklagelse for de overgrep fornorskingspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner», heter det i vedtaket. Det er viktig og riktig at en slik beklagelse endelig kommer fra Norges nasjonalforsamling. Stortinget fattet 17 vedtak i sin behandling av rapporten. Disse var dessverre lite konkrete og handlet i første rekke om å be regjeringen: gå gjennom, se på, oppfordre, vurdere og å komme tilbake til …. Kort sagt hovedsakelig lite forpliktende vedtak som i liten grad vil kunne bidra til den reparasjonen som er nødvendig for å reetablere reell språklig, kulturell og identitetsmessig likeverd mellom norske folkegrupper. Særlig overaskende er det at Stortinget ikke nevner universitets- og høyskolesektorens rolle som forvalter av samisk kunnskap og kompetanse. Det samme gjenspeiler seg i Kunnskapsdepartementets styringssignaler, hvor det heter at Kunnskapsdepartementet «vil komme tilbake til Universitetet i Tromsø, Samisk høgskole og Nord universitet når det er nærmere avklart hvordan rapporten skal følges opp.» Kunnskap og kompetanse er makt. Derfor er styrkingen av samisk akademia et demokratiseringsprosjekt. De samiske forsknings- og høyere utdanningsmiljøene er små og i hovedsak spredte utover Sápmi. Å legge til rette for å styrke samisk forsknings- og høyere utdanningssamarbeid på tvers av institusjoner og landegrenser vil styrke samisk definisjonsmakt, bidra til reparasjonen og styrke demokratiet. Samisk høgskole, UiT Norges arktiske universitet og Nord universitet samarbeider for etablering av en nasjonal forskerskole som nettopp skal styrke samisk akademia i årene som kommer. Det vil være til glede og nytte for oss alle og ikke minst for å reparere etter hundre år med fornorsking.
Sannhets- og forsoningskommisjonen var i sin rapport opptatt av at hele samfunnet må bidra til forsoning og skriver blant annet: «Offentlige institusjoner i alle samfunnssektorer og på alle forvaltningsnivåer bør vurdere hvordan de kan bidra til forsoning, i lys av de funn denne rapporten dokumenterer. […] Det er kommisjonens vurdering at disse aktørene samlet og hver for seg representerer et stort potensial for forsoning». Stortinget kunne for eksempel sett til Canada hvor forsoningsarbeidet har gitt klare retningslinjer for hva alle sektorer og statlige institusjoner skal jobbe med for å reparere på de skader som er gjort mot urfolk. Dette føler vi i liten grad er fulgt opp gjennom de vedtak Stortinget har gjort.
Stortinget ber regjeringen utrede en organisering av et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett, med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid. Dette arbeidet skal bygge på eksisterende kompetanse-, forsknings- og formidlingsmiljøer og gjøres i tett dialog med samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske miljøer. Det er store forskjeller mellom folkegruppene og på hva som er gjort av forskning og dokumentasjon. Vi tror derfor det er mer hensiktsmessig med flere regionale kompetansesenter. Vår erfaring tilsier at det er svært viktig å styrke de regionale kompetansemiljøene, og tror at alle tiltak som kan styrke disse miljøene er langt å foretrekke foran å bygg opp ett nasjonalt senter.
