Han har utvilsomt levd et mer spennende liv enn de fleste av oss. Verden har vært filmmaker, musiker og dagdrømmer Klungseth Zahlsen sin lekegrind. I 2019 kom den opprinnelige Kjøpsvik-gutten tilbake til Norge og Trondheim etter å ha å ha bodd en god del år i Indonesia, hvor han drev med film. Covid-19 var absolutt en årsak til pausen fra arbeidet.

Kunstnerisk åre

I presentasjonen av seg selv på Facebook, forteller 53-åringeni tillegg at han er lyd-, tekst- og videoartist i eget selskap, Zero Minor Media. Han har studert kulturhistorie ved Høgskolen i Telemark, og komposisjon ved Norwegian Center for Technology in Music and the Arts (Notam), der han fikk et arbeidsstipend for å skrive et rekviem til minne om foreldrene sine. Han gikk på Kjøpsvik skole, deretter på Knut Hamsun videregående skole før han tok en master i akustikk ved NTH. Og i fire år var Øivind lærer ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, der han blant annet underviste i musikkteknologi.

Tappet for krefter

Årene som sivilingeniørstudent ved NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, ønsker han å tone ned.

– Sivilingeniørstudiene tappet meg for alle krefter, og skapte feil identitet. Jeg tror dette med kunnskap og identitet i for liten grad er reflektert over.
Kanskje er det derfor han ikke nevner noe om doktorgraden i deltagende design som han nå jobber med, parallelt med en mastergrad i filmproduksjon – som suppleres med blant annet filmvitenskap. Eller alle de andre studiene som har gitt næring til den kreative åren i 53-åringens liv. Han har også laget filmer som har gitt ham internasjonal oppmerksomhet og priser.

– Å studere kunsthistorie er kanskje det artigste jeg har vært med på. Gjennom
kunstgjenstander og deres ikonografi får man en helt annen tilgang til hvordan mennesker en gang har tenkt. Fortidens konseptuelle modeller kommer i langt større grad til syne for meg gjennom kunsthistorien enn hva jeg synes ide-historie og vanlige historiefag makter å fremstille. Dette tror jeg imidlertid er veldig subjektivt. For meg personlig har for eksempel refleksjonen over bevegelsens betydning i kunsten vært veldig drivende.

– Hva betyr egentlig kunnskap?

53-åringen sier han synes det nærmest er komisk når han i godt voksen alder i ren begeistring poster eksamensresultatene han får på Facebook.

– Er jeg ikke kommet lengre i livet enn dette? Men så kan man igjen spørre seg om det egentlig er mulig å komme seg lengre enn det man var som barn? Jeg tror dette er hva filmen «Skolen» skal dreie seg om. Filmens protagonist vender hjem, og er nærmest klar for et Ødipus-oppgjør med sin egen intellektuelle døpefont gjennom en film hun skal lage som heter «Skolen». Han fremstiller jeg-personen som en kvinne.

Doktorgradsstipendiaten forteller at han etter hvert er blitt interessert i hva kunnskap i seg selv betyr, og at dette nok er bakgrunnen for at han har et ønske om å lage filmen
«Skolen».

Barndommens rike

Han ser mot Kjøpsvik. Mot sitt barndoms rike. Litt på grunn av denne journalisten, som elsker å poste hverdagsbilder på Facebook. Øivind Klungseth Zahlsen har sett dem. Og han har finstudert bildene av sin gamle skole, som han beskriver som et vakkert bygg.
Dokumentarfilmen, med utgangspunktet og engasjementet til en venninne og hennes kamp for to dødsdømte fanger i Kerobokan-fengslet, er satt på hold på grunn av Covid-19. Derfor har Øivind Klungseth Zahlsen mulighet til å vende blikket fra fengsel til skolebygg.

– Har sykkelskuret alltid vært rødt?

Tilbake til barndommen

Spørsmålene er flere, og nå ønsker filmmakeren å gå tilbake til sin egen barndom – til skolen han gikk på som barn og ungdom. En skole han håper skal gi ham svar på hvem han var som barn. Og han har det travelt. Kjøpsvik skole feiret i 2021 sitt 60-årsjubileum. Skolen har gått ut på dato, og det vakre skolebygget skal erstattes av et oppvekstsenter for alle barna på stedet. Byggestart er satt til 2022, og 53-åringen vil inn i bygget med sine kameraer før byggestart – før saneringsarbeidet starter opp.
Hvordan filmen skal bli, har han ikke svar på. Men han vil lage den.

– Jeg husker tiden ved Kjøpsvik skole som noe unikt pluralistisk. Kjøpsvik var jo både en metropol og en landsby. For å komme til denne verdensbyen i Tysfjord måtte man ta en lang fergetur. Det var under akkurat disse fergeturene at Kjøpsvik fikk anledning til å vokse seg like stor som New York. Støttende til båtripa, inhalerte vi diesel, dyttet tunga mot salt- krystallene på rekkverket og tok inn over oss det enorme synet av to sementsiloer som reiste seg opp over vannflata. De var jo klin lik tvillingtårnene som nå var plassert på Manhattans skyline, og det Amerika-immigrantene ville fått øye på om de utvandret på 1970-tallet. På den måten ble hver reise til Kjøpsvik både en landsflyktighet og en innvandring. I tillegg kom den sublime naturen. Den kunne ikke Manhattan hamle opp med.

Gikk rundt med ei kubjelle

Han fortsetter:
– Siloene hadde sitt arkitektoniske kontrapunkt i Kjøpsvik skole, som lå utstrakt i landskapet som en skarpsnodd Bauhaus-S, og fra nærmest alle sider var den verdt et skue. Selv fra toppen av Stetinden, antar jeg. Jeg tror dette pluralistiske blikket som skolebygget inviterte til gjorde noe med både lærerne og oss elever. Jeg husker tiden som fargerik. Vi fikk i langt større grad en frihet enn det jeg hører om andre steder. Jeg husker best diverse performances vi gjorde. Jeg gikk vel selv med ei kubjelle et helt år, mens alpelua og det lange strikkeskjerfet struttet villig etter å omforme Kjøpsvik fra et Nordlands-Manhattan til et bohemkvarter av Paris. Noen av kameratene mine gjorde lignende ting, vi spilte i band og vi utforsket de kreative yttergrensene gjennom underlige samtaler. Jeg hører jo i ettertiden at mine opplevelsers lekenhet ikke helt er i tråd med andres opplevelser.

Overgrepene som ble avdekket i Tysfjord har forferdet ham.

– I tillegg var det bare å kikke ut av vinduene til skolebygningen og ned mot den dype fjorden mot Nestinden. Nede i dypet pågikk den kalde krigen, noe de lavtflyvende jagerflyene stadig minnet oss om. Brølene deres fikk Stetinden, siloene og skolen til å dirre, og frøkna måtte til slutt kalle oss tilbake til pultene og gjenta Pytagoras setning på nytt.

Det er dette han vil prøve å gjenskape.

– Jeg har ikke lengre foreldre som kan fortelle meg hva som skjedde i Kjøpsvik. Derfor kan skolebygget bli en inngangsbillett til å finne noen svar. Jeg er blitt mer og mer glad i min egen barndom. Det er til syvende og sist Kjøpsvik som har skapt meg. Den barndommen der ville jeg ikke vært foruten. Den vil jeg tilbake til.

Rektor Anita Brønmo sier de i utgangspunktet er positiv til prosjektet, og at skoleadministrasjonen vil snakke med Klungseth Zahlsen på nyåret, slik at de får høre hvordan og hva han tenker å gjøre før de tar prosjektet videre.