Spør du en svensk person om hen har hørt om Alex Schulman, vil svaret høyst sannsynlig være ja, etterfulgt av en subtil rynking på nesen av mild forakt. For i Sverige er Schulman en omstridt person, som gjorde sin entré i den svenske medieverdenen som kjendisjournalist i Se & hõr. Deretter ble han en av Sveriges største bloggere, og på grunn av at mange kjente mennesker opplevde at han var stygg og slem mot dem i bloggen fikk han tilnavnet “Eleka Alex”, som også, selv om han har gjort alt for å bli kvitt det i snart tjue år, henger ved ham den dag i dag – også etter at han ble anerkjent som forfatter.

Men er han så slem, er han en mobber? Svaret mitt – etter å ha hørt over fem hundre episoder av Alex & Sigges podcast (Sveriges største podcast så lenge de har holdt på) – er et rungende nei. Han er gjennomsympatisk, følsom, morsom, analytisk, interessant, og er kanskje den fremste eksponenten for den vanskelige dynamikken mellom det alvorstunge og det lette og lekne, som jeg har skrevet om tidligere. 

En ting jeg har store vanskeligheter med i litteratur er fornemmelsen av konstruksjon. Det betyr ikke at jeg kun vil ha virkelighetslitteratur, men at fortellingen må kjennes sann; at jeg ikke merker forfatterens skapende hånd i teksten; jeg må rett og slett tro på karakterene. Dette gjelder like mye språket (for eksempel i overdreven metaforbruk), som handlingen. En fortelling som for eksempel “går opp” på siste side appellerer ikke spesielt til meg, fordi sjansen er stor for at jeg kjenner eimen av forfatteren i konstruksjonen av teksten.

I boken Overleverne (2021) av Schulman, opplevde jeg denne fornemmelsen. Fortellingen var fin nok, flott fortalt, men likevel kjentes den konstruert på den dårlige måten, og det som skulle være en sterk historie, ble for meg litt flat. En bok som derimot ikke ga meg denne følelsen var Glem meg fra 2017, som handler om Schulmans dypt alkoholiserte mor, Lisette, og forholdet mellom dem, fra barndom til godt voksen. 

Som fast lytter av podcasten hans var det dypt fascinerende å følge utviklingen av relasjonen til moren. Det var som at man hele tiden ante at noe hadde skjedd i oppveksten, men at han alltid holdt igjen: han sa a, men ikke b. Da moren døde, i 2015, kom det etter hvert mer frem i podcasten; fortellinger om hvordan det var hjemme, hvordan brødrene måtte klare seg selv, hvordan moren stengte døren i ansiktet deres da de ville overraske henne på bursdagen hennes; fortellinger om omsorgssvikt, men også små, såre glimt av kjærlighet.

Året etter kom Glem meg ut i Sverige, hvor minnene er bearbeidet til en fortelling. Det moralske ved å skrive om sin egen mor på en såpass utleverende måte, skal jeg ikke diskutere her, men det er en sterk og god roman, som, i motsetning til Overleverne opplevdes oppriktig og sann; åpen mot verden, og ikke lukket om seg selv. I podcasten snakker Schulman mye om historiefortelling; om hva som utgjør en god historie, men det slår meg at han er aller best, både i podcasten og i bokform, når han konstruerer det “berättande” minst mulig.