Av:  Silje Aune Meisal

"Du er en evig optimist» sukket mannen min lett. Heldigvis smilte han. Vi stod i sikkerhetskontrollen på flyplassen på Værnes, på veg til dåp. Vi reiste med bare håndbagasje. Etter den vanlige scanningen på det lille rullebåndet ble min lille koffert resolutt heiset opp av en mutt kontrollør og åpnet. Han hevet en pent innpakket gave i været og sa «Kem e herre sin?!».

Det var en av dåpsgavene. En kniv. Ikke noe særlig å ta med i håndbagasjen kanskje.

Mannen min måtte ta en runde inn i avgangshallen igjen for å sjekke inn kofferten, med kniven i.

Han er grei da. Han kunne kalt meg distrè, eller glemsk. Eller uforsiktig, eller en dårlig planlegger. Men han sa at jeg var en evig opmtimist.

Jeg er det. «Det vil helst gå godt» tenker jeg ofte. Jeg sier det også. Jeg tenker nok slik fordi jeg kanskje innerst inne er litt pessimist. Så jeg har lært meg å ta litt lett på det jeg kan, for ikke å bli dratt helt ned i negative mulige utfall av alt jeg gjør.

Det handler også om den evige optimismen, den som strekket inn i evigheten, til vårt evige hjem hos Gud. Den tror jeg nok aller mest på. For der er det heldigvis ikke opp til meg. Og det er ingen sikkerhetskontroll, for der legges uansett alle våpen og kniver igjen, dit kan vi ikke ta med gaver, for vi skal få ta imot i stedet for å gi.

Så ja, jeg er en evig optimist. En optimist som tror på evigheten.