– Jeg hadde få lulesamiske ord da jeg vokste opp. Foreldrene våre valgte å ikke lære oss språket. Det var ikke fordi de ikke ville. Det var fordi de var redde, forteller Eivind, opprinnelig fra Tysfjord.

Han tilhører en generasjon som opplevde konsekvensene av fornorskningen uten å få dem forklart. Språket var borte. Kultur og tradisjon ble omtalt i fortid, og identiteten ble pakket inn i taushet.

– Det ble aldri sagt rett ut. Ingen sa: nå slutter vi med samisk. Det bare forsvant. Det var en stillhet rundt det som ikke skulle snakkes om, sier han.

Språket forsvant ikke av seg selv

Eivind understreker at mange har vokst opp med misforståelsen om at lulesamisk forsvant på grunn av «modernisering» eller «mangel på interesse».

– Det er en feil historiefortelling. Språket ble presset ut gjennom systematiske tiltak fra skole og myndigheter. Når voksne så at barna fikk problemer fordi de var samiske, valgte de å beskytte dem ved å bli stille, sier han.

Frykten var reell. I store deler av Nordland ble barn slått for å bruke samisk. Internatskolene tok barna vekk fra hjemmene, og mellom generasjonene ble språkbruddet totalt.

Historisk bakgrunn: En politikk for utsletting

Fornorskningen var ikke en løs praksis, men en styrt og planlagt statspolitikk.

Kjennetegn ved fornorskingspolitikken:

• Norsk ble eneste godkjente undervisningsspråk
• Samiske barn ble straffet hvis de snakket morsmålet
• Lærere og prester var redskap for politikken og lærere fikk bonus for å fornorske barn

Vi har også tvangsflytting ut av samiske områder. – villet boligpolitikk for å få samer til å flytte fra sine områder og ut av fjordene.
• Foreldre ble rådet og senere presset til å føre barna opp som norske
• Samiske navn, markører og tradisjoner ble aktivt motarbeidet

Resultatet i lulesamisk område ble dramatisk. I flere bygder gikk språket fra å være majoritetsspråk til nesten fraværende i løpet av én generasjon. Tysfjord, som historisk var et av de sterkeste lulesamiske kjerneområdene, har i dag bare noen få hundre aktive brukere igjen.

– Når så mye blir borte på så kort tid, handler det ikke om tilfeldigheter. Det handler om tvang, press og påført skam, mener Eivind. 

Veien tilbake

Eivind vokste opp uten å få lære språket, men har i voksen alder valgt å forsøke å ta det tilbake.  

– Jeg har i dag lært at det er noe som heter påført språksperre. Det er lettere for meg å lære spansk enn samisk fordi det er en psykisk språksperre i meg som jeg må overvinne. Jeg har ingen språksperre på spansk for jeg tillater meg å gjøre feil. Samisk er et språk jeg «skulle» kunne. Det skulle være mitt morsmål og det var det språket jeg skulle ha pratet med mine nære om de indre og viktige tingene.

– Det handler om identitet og tilhørighet. Ikke politikk. Bare retten til å være seg selv, understreker Eivind.

For ham er revitalisering et ansvar

– Foreldrene våre mistet noe fordi de ble tvunget til å gi det opp. Vi har muligheten til å ta det tilbake, ikke for oss, men for barna som kommer etter.

Han mener den største forskjellen i dag er at barn i lulesamisk område, ikke lenger lærer at deres kultur er feil eller mindre verdt.

– Det er en historisk endring. Vi er kanskje den første generasjonen som kan snakke åpent om hva som skjedde.

Synlighet gjør en forskjell

Eivind mener synlighet er et av de sterkeste verktøyene for å reparere skadene som fornorskingen har gjort.

– Når samisk er synlig i det offentlige rom, i skolene, i mediene og i bybildet, så mister fornektelsen makten. Folk ser at samiske språk og kulturer finnes – og at de har plass, påpeker han.

– Samisk arbeid burde vært plassert mer strategisk i enhver organisasjon

Opp gjennom tiden har Eivind fått innsikt i hvordan ulike aktører internt organiserer sitt samiske arbeid. Han mener ambisjonene finnes, men at strukturen svikter.

– Det snakkes varmt om samisk satsing, men i praksis blir arbeidet med samiske saker plassert langt nede i systemet. Denne plasseringen gir nesten ingen gjennomslags kraft. Samisk arbeid burde vært plassert mer strategisk i enhver organisasjon, og ikke der det er lettest å overse, påpeker Eivind.

Han mener at enkelte kommuner eller byer ønsker å fremstå som en samiskvennlig by eller kommune, men uten stabile strukturer der arbeidet med samisk saker blir tatt på alvor og gis en sentral plassering i organisasjonen, blir resultatet en overflatisk behandling av samisk.

– Da blir det symbolikk: prosjektmidler, markeringer og fine ord. Men hvis organisasjonen virkelig mener det, må det være ressurser, fagfolk og forpliktelser bak. Det er det som gjør at samisk kultur blir synlig og at barn faktisk lærer samisk, sier Eivind.

Ifølge Eivind handler det ikke om å kritisere for å kritisere, men å peke på konsekvensene.

– Mange byer eller kommuner har ressurser og posisjon til å være ledende i revitaliseringen av lulesamisk, men da må samisk arbeid flyttes opp i systemet og bli en del av den ordinære driften, ikke en nisje, sier han.

Håp for framtida

Han beskriver sin generasjon som «arvtakere av et tomrom».

– Man kjente på en tilhørighet som ikke hadde språk. Nå får nye generasjoner vokse opp med muligheten til å høre språket, lære det, bruke det – uten frykt, sier Eivind.

For han handler det ikke om nostalgi, men framtid.

– Det som ble brutt av staten, kan bygges opp igjen av folk. Det tar tid. Men ingenting er tapt så lenge noen velger å løfte det fram igjen, avslutter Eivind Langås.