Av: Sametingsråd Maren Benedicte Nystad Storslett (NSR)

Sametinget blir beskyldt for å ville usynliggjøre kvensk/norskfinsk kultur ved å motsette seg fastsettelse av kvenske/norskfinske stedsnavn der det ikke kan dokumenteres nedarvet stedlig bruk. Dette er en fundamental feilforståelse.

Sametingsrådet er opptatt av å ta vare på og verne stedsnavn som kulturminne, slik stedsnavnloven sier i formålsbestemmelsen. Stedsnavn er uttrykk for lokale tradisjoner, identitet og tilhørighet.

Når Sametingets stedsnavntjeneste har tatt opp Språkrådets praksis med å tilrå stedsnavn uten dokumentert lokal bruk, er det nettopp for å verne stedsnavnene, og det gjelder like mye kvenske/norskfinske stedsnavn som samiske stedsnavn. Hvis det ikke er en dokumentert lokal bruk over lang tid som blir lagt til grunn for navnsettingen, åpner det for at andres bruk fra andre områder kan fortrenge stedsnavnet som kulturminne. Det er historien om fornorsking, og dit skal vi ikke tilbake.

Sametingsrådet er trygg på at stedsnavnloven krever at det er lang tids stedbunden språk-, kultur og bosettingshistorie som avgjør navnefastsettingen, ikke andres bruk fra andre steder. Det er med andre ord ikke bare utbredelsen av dagens lokale bruk som gjelder, men at det også er snakk om nedarvede navn gjennom generasjoner. Det omfatter selvsagt også det landskapet folk har brukt og levd i. Det er derfor en konstruert problemstilling at samiske stedsnavn på for eksempel ume- eller pitesamisk ikke kan fastsettes fordi fornorskingen har medført at språkbrukerne har blitt færre.

En stedsnavnlov hvor andres bruk fra andre steder avgjør offisiell navnsetting betyr at stedsnavn som uttrykk for kultur, identitet og tilhørighet blir utsatt for press og ny usynliggjøring. Den vegen kan jeg ikke forstå at noen som vil samisk og kvensk/norskfinsk kultur vel vil gå.