Av: Heidi Strand Mathisen, kateket i Hamarøy
«Eier du ikke tålmodighet?» er et utsagn jeg ofte har fått høre. Jeg er av de mer utålmodige blant oss. Som alle andre egenskaper, er utålmodighet både et gode og et onde. Noen ganger trengs utålmodigheten for å skape endringer. Når jeg ser meg rundt tenker jeg likevel at det i vår tid nok skorter mer på tålmodighet. Alt skal skje så fort, helst i går. Det er en fare ved det som vi må ta på alvor. Når tempoet blir så høyt, går vi glipp av de lange linjene og det er lett å miste kursen. Vi blir fanget i en karusell og mister oversikten. Da greier vi ikke å skjelne mellom rett og galt. I fastetiden handler bibeltekstene, vi leser i kirkene, mye om kampen mellom det gode og det onde, og viktigheten av å skille det viktige fra det uvesentlige. Denne søndagen oppfordrer Paulus oss til å være tålmodig i tjenesten for det gode: Vi gir ikke mennesker noen grunn til å bli støtt bort, så tjenesten ikke skal bli spottet. Nei, vi viser oss som Guds tjenere på alle måter: med stor tålmodighet i motgang, nød og angst, under mishandling, i fengsel og i opptøyer, i hardt arbeid, i nattevåk og sult. Vi går fram med redelighet og visdom, med tålmodighet og godhet, i Den hellige ånd, med oppriktig kjærlighet, med sannhets ord og i Guds kraft, med rettferds våpen i høyre og venstre hånd, i ære og vanære, baktalt og hedret. De sier vi leder folk vill, men vi taler sant, vi er miskjent, men likevel anerkjent, vi er døende, men se, vi lever! Vi blir slått, men ikke slått i hjel, vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt.2.kor 6,1-10
