Av: Heidi Strand Mathisen, pensjonert kateket

Allerede som små barn blir vi opplært til å be om unnskyldning når det oppstår konflikter. Det er ikke alltid så enkelt. Vi har jo våre grunner til å gjøre som vi gjør. «Det var faktisk jeg som hadde den røde spaden først…». Dermed kommer unnskyldningene motvillig, og gjerne med et «unnskyld, men», fulgt av en aldri så liten forsvarstale for våre handlinger. En slik unnskyldning er liter verdt.

Når vi har såret hverandre er det helt avgjørende at vi greier å se den andre og ikke bare oss selv. Vi må være villig til å se vår rolle, å lytte til den andre parts opplevelse av det som har skjedd, ord som har blitt sagt, ting som ble gjort. Noen ganger må vi vise i handling at vi mener alvor, før ordene blir troverdige og kan gjenopprette tillit. Slike prosesser tar tid. 

Bibelen har mange ulike tekster om tilgivelse. I den eldgamle historien om tvillingene Esau og Jakob hører vi om Jakob som lurer broren, både for arven og for farens velsignelse. Han rømmer til sin onkel og det går mange år før han tør å vende hjem. Han er livredd for hvordan han vil bli møtt. Han sender massevis av gaver i forveien for å vise broren at han angrer. De møtes i en hjertelig omfavnelse. Det tok mange år å komme dit. Tillit tar lang tid å bygge og kort tid å miste.

Denne teksten handler om tilgivelse. Prekenteksten har bare ett vers:

«Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres».
Markus 11,25

Det er ikke alltid så lett å tilgi, men alle trenger vi både å tilgi; og å bli tilgitt. Nåde er et vakkert ord. Fylt av raushet og kjærlighet. Guds nåde rekker til oss alle. Jesus ber oss om å vise det samme sinnelag overfor hverandre. Tålmodighet kreves for å greie både å tilgi; og for å ta imot tilgivelsen med et åpent sinn. Bare Gud kan tilgi alt og alle, men hver gang vi greier å tilgi hverandre kan vi se et glimt av Guds godhet i verden.

God helg!