Av: Svein Øien Eggesvik, Fylkesrådsleder i Nordland.

Bodø2024

Hvorfor mener nordmenn at kultur er verdiløst? Kan det være den kjølige lufta som gjør oss både fysisk kalde og følelseskalde? Eller har vi nok med å overleve i nordlige strøk, og bruker energien på å drømme oss sørover i Europa?  

I helga åpnes Bodø2024, europeisk kulturhovedstad. Ett år, 1000 arrangementer i hele Nordland. Til den nette sum av 300 millioner kroner. Et spleiselag mellom næringsliv, stat, fylkeskommune og kommune. Og murringen startet allerede da ideen kom. Alle, fra politikere til kommentariatet, til hvermansen, til den elskede og hatede «sløseriombudsmannen», har sin negative mening om penger som brukes på kultur og om de «subsidierte, rødvinsdrikkende kunstnerne som lever på offentlige midler». 

Også folk i mitt eget parti har stilt seg tvilende til pengebruken. Burde pengene heller vært brukt til eldreomsorg og skole? Eller samferdsel og asfalt? Kanskje det. I et kortsiktig perspektiv ville det nok ha gitt oss større verdi. I et lengre perspektiv er jeg sikker på at investeringen er verdt langt mer enn noen av oss ser i dag.  

I Tromsø samler nyttårsmaraton med mer enn 1000 internasjonale deltakere. Til Berlin reiser millioner av besøkende hvert år for å oppleve filharmonien. I Stavanger samles store mengder mennesker fra Norge og verden til den årlige matfestivalen. Til en liten landsby i England kommer deltakere fra hele verden for å skade seg i noe så spesielt som et uhøytidelig, men brutalt osteløp. Og hva hadde Pisa i Italia vært dersom tårnet som begynte å halle hadde blitt revet i stedet for å bli bygd ferdig? 

Felles for alle disse er at noen en gang turte å drømme om noe nytt og spennende. De har turt å satse på noe utenom det vanlige. Uten dem hadde vi ikke hatt så mange verdensattraksjoner. 

I Nordland har vi også hatt mot til å satse. Hamsunsenteret og Vikingmuseet i Lofoten er to eksempel. Figurteateret i Nordland som holder til i lille Stamsund får ovasjoner i New York Times. Men vi har kanskje ikke turt å satse stort nok. Før nå, med den første europeiske kulturhovedstaden nord for polarsirkelen.    

I 2018 la turister igjen 14,5 BILLIONER kroner over hele verden. Potensialet i reiselivsnæringen er enormt. Her i Nord-Norge har vi alle forutsetninger for å få en stor bit av den kaka. Vi har naturen, vi har nordlyset, vi har midnattssola. Vi har skrei, hval, ærfugl og havørn. Vi har urbane og moderne byer i arktiske strøk, som i seg selv er høyst uvanlig. Og vi har, faktisk, kultur i verdensklasse. Men vi må tørre å bygge videre også på denne næringen.  

Hver krone investert i et kulturarrangement gir mange ganger investeringen tilbake til lokalsamfunnene. Deltakere og besøkende bruker penger på overnatting, mat, shopping og andre opplevelser når de først reiser et sted. Disse pengene gir igjen høyere lokal skatteinngang, som gir mer penger til skole og eldreomsorg.   

Gjennom kulturutøvelse av høy kvalitet bygger vi i tillegg stolthet, identitet og tro på oss selv. Stolthet over hva vi klarer å få til i vår bygd, vår kommune eller vårt fylke. Tenk at vi, i en småby, nord for polarsirkelen, klarte å få status som europeisk kulturhovedstad. Det viser at vi har noe å by på som ingen andre har. Innenfor et område som få har tro på. Likevel klarte vi det.

Tett oppunder Okstindan finner du ei spektakulær turisthytte, Rabothytta. På ei lita øy utenfor Bodø ligger Fordypningsrommet i Fleinvær. Begge er eksempler på hvordan vi skaper arkitektur i nært samspill med naturen. Vi er og lever i nord – i samspill med naturen, arkitekturen og kulturen. Nå skal resten av Europa få oppleve det vi får oppleve hver dag. Og det kommer vi til å tjene mye på på sikt, både i form av stolthet, identitet og trivsel, men også i form av kroner og øre.  

Fra Hattfjelldal og Brønnøy i sør, til Andøy og Narvik i nord – i år og i årene framover får vi alle muligheter til å oppleve resultatene fra noens drømmer – det gir oss store opplevelser på små steder. Og en stolthet som kommer til å sitte igjen i mange år framover.