Av: Artist Ella Marie Hætta Isaksen.

Vi står i en samisk brytningstid. Etter at Fosenaksjonene filleristet det norske selvbildet, viste en undersøkelse av Kantar at sympatien for urfolksrettigheter er mye høyere i den norske befolkningen i dag kontra under Alta-saken på 70- og 80-tallet. Samtidig vender den ene stjålne samiske trommen tilbake til Sápmi etter den andre. Samisk film opplever en internasjonal etterspørsel norske filmer bare kan drømme om, og mens Mari Boine triumferer i beste sendetid på Hver Gang Vi Møtes, behandler både Storting og Sameting en historisk rapport om sannhet og forsoning. 

Det er i det hele tatt mye som går vår vei, men likevel opplever jeg og mange andre samer at kampen vår er hardere enn noen gang. Hvorfor er det sånn? Skal man forstå dette, må man forstå og akseptere det aller mest grunnleggende faktum i alle urfolkskulturer: at landet er alt. 

Forrige uke var jeg på konsert med Jeremy Dutcher i Oslo. Jeremy er en urfolksmusiker fra Tobique First Nation i Canada, og på sitt språk sang han: «Så lenge det er et barn blant folket vårt, skal vi beskytte landet.». Det traff meg midt i hjertet, fordi jeg kjenner igjen dette som den viktigste oppgaven også til en same: å beskytte jorda, havet, skogen, vidda, fjorden og elvene, med et mål om å etterlate landet slik vi fant det. Kanskje er det ikke uttalt, men jeg tror mange av oss opplever at dersom vi ikke mestrer dette, mestrer vi heller ikke livet.

Mange norske politikere liker å påstå at 40% av Norges landareal er reindriftsområder. Det er en feilaktig og polariserende vrangforestilling som har fått meg til å banke i bordet av raseri i TV-debatt. I disse påståtte 40 prosentene ligger nemlig flere storbyer, tettsteder, isbreer, innsjøer og en haug med annen infrastruktur som overhodet ikke egner seg som reinbeite. Ifølge en studie fra SSB er hele 89% av disse 40 prosentene påvirket av nedbygging, og dermed blir det reelle tallet på reindriftsområder bare 4,4% av Norges landareal.

Disse feilaktige påstandene provoserer meg ikke bare fordi de maner frem samehets, men også fordi de avslører en særs kolonialistisk tankegang. Når våre folkevalgte velger å fremstille reindriftssamer som grådige for at de motsetter seg vindkraft, hyttefelt, kraftlinjer og gruver i egne beiteområder, legger de til grunn at Norge tilhører nordmenn og at samer kun er i disse områdene på lånt tid. Det er ikke bare en mistolking av historien, men også av grunnloven.

«Uten landet, er vi ingenting.» er et utsagn jeg har hørt mang en gang i samiske miljøer. Det høres kanskje ut som en romantiserende overdrivelse, og ja – det handler på mange måter om det sjelelige, men det er også i aller høyeste grad konkret. Urfolk over hele verden er mer avhengig av primærnæringer enn de fleste andre, og derfor blir vi også ekstra sårbare for naturinngrep og klimaendringer. 

En ny vindpark i reinbeiteland kan på papiret ikke se så avgjørende ut, men det er alle de små og store inngrepene som til sammen utgjør en enorm trussel mot våre tradisjonelle levemåter. Og forsvinner reindrift, fiske og andre tradisjonelle måter å livnære seg på, forsvinner også språket og kulturen som er uløselig tilknyttet levebrødet. Kampen om å bevare landområder blir derfor så ekstremt personlig. Vi kjemper i bunn og grunn for vår egen eksistens.

Når det pågår et menneskerettighetsbrudd på Fosen, og det skal åpnes gruver overalt hvor det finnes mineralforekomster, er det ikke engang et plaster på såret at samisk kultur blir mer og mer populært. Det er som å stå i spagat. På den ene siden blir vi applaudert frem for våre unike kulturuttrykk, og på den andre siden blir våre grunnleggende rettigheter overkjørt. Det er vanskelig å glise på rød løper hvis hjertet blør, og selv om det er stas å bli gjort stas på, er det ingen applaus som kan reparere et menneskerettighetsbrudd.

I hele Norden mangler vi en helt grunnleggende respekt for jorden vi står på, og de menneskene som har forvaltet den. Her har andre urfolksterritorier kommet mye lengre enn oss, for eksempel i Canada. Da Jeremy Dutcher gikk på scenen forrige uke, begynte han med å takke det samiske folket. Først inviterte han en joiker på scenen, for å åpne kvelden med en joik, for så å takke med samiske ord. Jeg ble målløs, følte det nesten ble for mye. Og sånn er det av og til, at vi må møte urfolks søsken fra andre siden av kloden for å bli påminnet vår egen verdi. Det burde vel ikke være så sjokkerende å høre samiske ord fra scenen i et land hvor samisk er et offisielt språk?

Dette minte meg om turen jeg hadde til Whitehorse i Canada for noen år siden. Der besøkte jeg en musikkfestival i de tradisjonelle landområdene til Kwanlin Dün First Nation og Ta’an Kwäch’än Council. At vi var nettopp på deres landområder ble anerkjent av alle som holdt taler under festivalen. Enhver politiker åpnet alltid med å nevne urfolket, uansett hva talen deres handlet om. Land acknowledgement kalte de det, og verden ble aldri den samme for meg. At dette i det hele tatt var mulig, overgikk min villeste fantasi. 

Fra meg av begeistring spurte jeg flere nye venner fra ulike urfolksområder i Canada om hva de tenkte om denne måten å anerkjenne jorda på. De fleste snøftet av det. For det er klart, selv om disse politikerne og høytstående talerne anerkjente urfolkene, fortsatte jo diskrimineringen av urfolksgruppene. Det kunne jeg selvsagt forstå, men jeg ble likevel overbevist over at det utgjorde en forskjell. Enhver person som noen gang hadde vært på et offentlig arrangement i Whitehorse, hadde i alle fall blitt gjort oppmerksom på hvilket land den stod på. Denne bevisstheten var vi ikke i nærheten av å oppleve i Norden, tenkte jeg.

Den samiske kulturarven er ikke noe som bare kan tas frem som pynt, når det passer majoritetssamfunnet. Man kan ikke bare smykke søknader om å bli OL-by eller Europas Kulturhovedstad med samiske symboler, uten å ønske å bidra til strukturell endring. For hvor mange Bodøværinger er det som kan uttale det lulesamiske og pitesamiske navnet på byen? Hvor mange vet i det hele tatt hvilke samiske språkområder byen hører til? Hvor mange tenker i de daglige at de står på samisk jord?

Det er ikke lenge siden en liten samisk gutt i gákti måtte oppleve å bli hetset av voksne mennesker i 17. mai tog i Bodø. Jeg håper Bodø 2024 ikke bare ønsker å ri den samiske bølgen for dette året, men faktisk være med å etablere samisk kultur og språk som en naturlig del av bybildet og hverdagen.

Når jeg trer på scenen under åpningssermonien til Bodø 2024 lørdag 3. februar, gjør jeg det som gjest i lulesamisk og pitesamisk område. Som nordsame er jeg språklig priviligert, og jeg kommer ydmykt for å hedre urfolket som har beskyttet havet og landet jeg besøker. Til alle som skal bli med på feiringen vil jeg si: Vi står på samisk jord, og navnet er Bådåddjo – Buvdda.

Kronikken sto først på trykk hos Bodø2024.