Av: Hanne Sofie Juntunen Jenssen, fylkesleder Nordland Bondelag.

Er vi siste generasjon Nord-Norske bønder? Jeg håper ikke det. Men, hvis kostråd og enkelte sentrale politiske partier sine nylig uttalte politiske ambisjoner for norsk landbruk skal få definere jordbrukspolitikken i de nærmeste årene, så er det den veien det går i ytterste konsekvens.

Jeg er en positiv og optimistisk husdyrbonde, som også driver småskala grønt, men nå vokser bekymringene mine i takt med enkeltes ambisjonsnivåer for ett tilnærmet kjøttfritt satsningsmål for norsk landbruk.

Kostråd fra myndighetene, tenker du kanskje som vanlig forbruker, det er noe vi lærte i skolen og som vi ikke gidder forholde oss til i nevneverdig grad. Og statistisk sett er det helt rett. De færreste følger dagens råd. Men en endring som virker mer eller mindre dratt ut av lufta; med anbefaling på maks 350g rødt kjøtt i uken ned fra dagens 500g, vil kunne påvirke deg, dine foreldre, dine besteforeldre og dine barn i form av retningslinjer rundt offentlige innkjøp. Der norske, lokale, bærekraftige, distriktsvennlige, klimavennlige råvarer skal byttes ut med utenlandske, langreiste, tidvis u-etisk produserte, udokumenterbare råvarer, i kostrådets, men også, merkelig nok, klimaets navn. Vi skal altså flytte store deler av matproduksjonen til utlandet på tynt faglig grunnlag, og slik enkelte politiske partier har tatt til orde for; vri tilskuddene over fra kjøttproduksjon til grønt.

Og da må jeg spørre hvor helheten blir av?

For Nordlandsbonden vil det helt klart innskrenke våre inntektsmuligheter og utviklingsmuligheter og den dramatiske og kritiske nedgangen i antall bruk vil fortsette til vi har sanert hele jordbruket i nord. Og selvfølgelig som en konsekvens vil resten av årsverkene som er ringvirkningene av primærproduksjonen forsvinne. Ingen melkebil eller dyrebil sjåfører, ingen meierier eller slakterier, ingen verksteder eller maskinforhandlere, ingen dyrleger og listen går videre.

Har dere tenkt igjennom konsekvensene?

Å stimulere til mer grøntproduksjon i nord er kjempeviktig og skal være en ambisjon i seg selv, men selvfølgelig ingen motsetning til at vi beholder og øker husdyrproduksjonen og beitebruken som er en viktig bærebjelke i det Nord-Norske jordbruket per i dag.

All ære til alle frukt, grønt og bær produsenter vi allerede har i nord. Det er likevel utrolig naivt å tro at man bare kan legge om til frukt, grønt og bærproduksjon på Nord-Norske gårder som driver med kjøttproduksjon i dag og tro at det i det hele tatt er forsvarlig. Til og med bare å redusere antall husdyrbønder og volum kjøtt ytterligere vil få store negative konsekvenser.

Hvorfor?

Delvis har det med det forutsigbare og tilpassede ressursgrunnlaget på hver enkelt gård å gjøre, der man over århundrer med oppbygning av dyrkajord, har tatt høyde for lokalt klima, utmarksbeiting og grasproduksjon og har jord som i mest grad egner seg til nettopp dette. Selvfølgelig skal vi ha flere tanker i hodet samtidig, og det å spre frukt- grønt og bærproduksjonen over hele landet er både viktig og riktig i form av beredskap og selvforsyning og skal som tidligere nevnt være ett mål i seg selv, men det kan ikke gå på bekostning av allerede økonomisk pressede eksisterende gårdsbruk med husdyr. Vi har også en anleggsstruktur i form av slakteri og meieri som skal være lønnsom, og bidra til forutsigbare arbeidsplasser, og da vil en nedgang i husdyrproduksjon svekke dette ytterligere.

Bønder er, og må være, eksepsjonelt gode på å se sammenhengene i det vi driver med for å oppnå gode resultater. Det er på høy tid at myndigheter, politikere, men også vanlige forbrukere reflekterer lenge og vel over valgene man tar omkring matkonsum, matproduksjon og konsekvensene av de valgene for Nord-Norge sett i helhetlig sammenheng med beredskap, matsikkerhet, selvforsyning, antibiotikabruk, distriktspolitikk og verdiskapning.