Av: Silje Kristin Aune Meisal (Ness), prest og rektor på Trondheimsfjord folkehøgskole

På gudstjenestene i Vår Frue Kirke i Trondheim er lettere kaos mer regelen enn unntaket. 

Vår Frue kirke er åpen for hele byens befolkning. For tilreisende. For dem som bare går forbi. Og for dem som ikke har så mange andre steder å gå. Jeg går ganske ofte på gudstjeneste der på torsdager – hverdagsmesse. 

Rammene er de samme som andre steder: et kirkerom, en prest, en musiker, liturgi. 

Men likevel er det noe annet. 

Presten kan bli avbrutt – av noen som er uenig, eller som ikke hører.
Om du sovner i en benk og snorker litt for høyt, kan du bli dyttet borti med en krykke. En preken kan stoppe fordi noen må følges ut, kanskje av politiet. Noen spiser litt underveis, og det er alltid noen som kommer og noen som går. 

Vi har sunget “Deg være ære” mens noen har danset ustødig i midtgangen. 

Og vi har sittet – mer eller mindre tålmodig – mens ett menneske som har mistet mange, sakte tenner lys etter lys etter lys. 

Det synges høyt og falskt. På feil vers. Uten sjenanse. 

Og midt i alt dette er det nåden som er mest synlig. 

For jo mer lurvete livet ser ut, jo mindre trenger vi å late som. Mange som kommer hit har ikke krefter til det heller. 

Og kanskje er det nettopp derfor nåden blir tydeligere også. Og for meg er det en stor befrielse å ikke måtte late som noen ting. Bare være midt i dette. 

For dette er også gudstjenestene med de varmeste klemmene. Der jeg får flest komplimenter – uansett hvor sliten jeg ser ut. Eller jeg får faktisk høre hvor sliten jeg ser ut, og blir strøket på kinnet. Der er det lite filter. Mye ærlighet. 

Og nåden fyller rommet. 

Når presten stanser og venter, i stedet for å jage videre. 

Når vi gir tid til den som tenner lys, fordi sorgen ikke lar seg skynde på. 

Når noen danser ustødig i midtgangen, og ingen stanser dem. 

Og når det deles ut brød og vin til hender som skjelver, og alle synger med den stemmen de har. 

Da er nåden på det mest synlige for meg. 

Ikke når alt er samlet og riktig. Men når det rakner litt i kantene – og vi er likestilte overfor hverandre og Gud, i et hellig kaos.