Av: Silje Kristin Aune Meisal (Ness), prest og rektor ved Trondheimsfjord folkehøgskole

Jeg fikk være fem uker på Skutvik i sommer, i huset vi har kjøpt oss der. 

Skutvik er et vidunderlig lite sted. Feriehuset vårt ligger midt mellom det gamle bedehuset, som nå er pub, med Jesus voktende varmt over både øldrikkere og kaffedrikkere, og Landhandelen som ble til ved at mange av oss kjøpte en aksje. Alle ser når vi er på hytta, for huset ligger sånn til at du passerer det enten du skal til butikken eller ned til fergekaia.

Når vi holder på ute, stopper folk når de sykler eller rusler forbi. De slår av en prat. De spør hva vi driver med. Og noen sier:

«Det e så artig at dokker e her, pussa opp og styra. Deilig å sjå at det e folk i husan!»

Da blir jeg varm i hjertet. Og føler meg hjemme. Det er noe fint med små steder. Man blir sett. Noen mener kanskje man blir sett litt vel mye. Jeg velger i så fall det siste. Heller å bli sett for mye enn for lite.

Og vi har fått kjenne på at vi blir sett med et inkluderende blikk.

Under Skutvik Kystfestival fikk jeg kjenne på akkurat det. Festivalen er ren dugnad.

Denne sommeren fikk jeg være med å servere på Kulinarisk aften på Kystfestivalen, Jeg har ikke så mange års erfaring i serveringsbransjen. Sist jeg serverte, var det på Skutvik gjestegård. Hos Wilhelm da jeg var 18 år. Sånn jeg husker det, var det ofte koteletter på menyen, og mange i Skutvik kom på søndagsmiddag. Og i år fikk jeg servere igjen, og dele gleden over mat og drikke, og over å bidra inn i et fellesskap. Da vi gikk hjem etter 10 timer på «vakt», verket føttene og smilet var bredt. 

Og det er slik et fellesskap blir til. Når vi bidrar med det vi kan. 

Paulus bruker et bilde jeg liker godt. Han sammenligner fellesskapet med en kropp. Kroppen har mange lemmer, og alle har sin oppgave. Derfor kan ikke øyet si til hånden: «Jeg trenger deg ikke.» Og han skriver at også de delene som synes svakest, er nødvendige.

Jeg tror det gjelder for Skutvik også – og for alle andre småsteder og bygder.

Vi trenger ikke alle å gjøre det samme. Vi trenger ikke engang være like. Men vi trenger hverandre. Det er bruk for alle! 

Noen lager mat. Noen serverer koteletter. Noen stiller på dugnad. Noen lager liv og musikk fra scenen. Noen ordner kaffe. Noen sitter i kaffekroken på butikken og følger med på livet.

Noen har bodd på Skutvik hele livet. Andre kommer flyttende, og noen av oss er der et par måneder i året.

Men alle kan være en del av samfunnet. 

Nå bor jeg i Trondheim, og har gjort det i mange år, men jeg har ikke glemt hvor jeg kommer fra, og jeg er så glad for at jeg kan høre til begge steder. 

For kanskje er det noe av det viktigste vi kan gi hverandre: ikke bare en plass å bo, men en følelse av at:

Her er det plass til deg.