Av: Silje Kristin Aune Meisal (Ness), prest og rektor på Trondheimsfjord folkehøgskole

I fjor sommer lærte datteren min seg å spille kort, og det gikk i kortspillet «krig». To spiller får halve kortstokken hver, man legger på ett kort, høyeste kort får de to kortene, og slik holder man på til en vinner sitter igjen med alle kortene. Enkelt, oversiktlig – men etter noen uker, må jeg innrømme, ganske ensformig.

Så en dag foreslo jeg at jeg kunne lære henne vri åtter. Eller idiot. Eller spar dame.

Ansiktet hennes lyste opp:
"Hæ?! Finnes det flere kortspill?!"

Hun så ned på kortstokken i hendene sine – og plutselig var den ikke lenger bare én ting. Der lå det en hel verden av muligheter.

Jeg har tenkt på det siden.

For vi har jo også fått utdelt noen kort i livet. Og det kan føles urettferdig. Noen sitter med sterke kort på hånda, andre med svakere. Noen får muligheter som andre aldri får.

Men det er ingen som bare har fått ett kort. Og det finnes ikke bare én måte å spille på.

Jeg er 43 år. Og noen av kortene jeg en gang hadde på hånda, har jeg ikke lenger. Kortet der det sto "du kan bli toppidrettsutøver" er borte for lengst. Det samme er kortet der det sto "du kan bruke 20-årene dine på å seile jorda rundt".

Men datteren min sin begeistring fikk meg til å se på kortstokken min på nytt.

For kanskje har jeg flere kort enn jeg tror, jeg har bare glemt dem litt. Så nå skal jeg begynne med fiolintimer.

Gud har ikke forutbestemt livene våre. Det er ikke fastlåst. Vi er ikke dømt til å spille det samme spillet om og om igjen.

Kanskje er det nettopp det datteren min oppdaget den dagen.

At kortstokken rommer mer enn vi først tror. At det finnes flere spill. Flere muligheter. Mer liv å leve.

 Og jeg har prøvd å ta med meg noe av entusiasmen hennes videre.

Og jeg håper du også kan kjenne igjen noe av den livsgleden – midt i ditt eget liv.

Så kanskje kan du ta en titt på kortstokken din igjen.

Ikke først og fremst på det du ikke har fått.

Men på det som faktisk ligger i hånda di.