Av: Silje Kristin Aune Meisal

På en blekgul murvegg i en lang korridor på min nye arbeidsplass henger det et klassebilde fra 1899. Under et av ansiktene står det at jenta heter Sofie. Hun var av de første elevene som begynte på Fredly Folkehøgskole i Trondheim. Det henger bilde av henne og av nesten 14 000 andre unge mennesker i den korridoren. Alle har vært elever her på folkehøgskolen.

Der er de, i glass og ramme, alle ansiktene og alle navnene, og slik er de aldri glemt. Noen kom fra storbyen, noen fra landsbygda. Noen fra nord, noen fra sør. En kom sammen med en venn, de fleste uten å kjenne noen fra før. Noen har kommet hit med armer, øyne og hjerte åpne mot verden, klare for å erobre den. Andre har kommet med klump i magen, med hjemlengsel eller med vonde opplevelser i bagasjen.

Omkring 9 måneder senere reiste de herfra igjen, med nye vennskap, ny kunnskap og nye erfaringer, som litt forandrede mennesker.

Sofie kom altså hit i 1899. I år begynte det også en Sofie her. 125 år senere. Den nye Sofie går på motorsportlinja og bruker to dager i uka på å kjøre på cross-sykkel på gjørmete crossbane. Den gjorde nok ikke den første Sofie. Hun lærte nok om husstell, og søm og vev. For tidene har forandret seg.

Samtidig lærer de mye av det samme: Om dannelse og demokrati, om medborgerskap og om fellesskap. Disse verdiene består gjennom 125 år.

En annen ting som er den samme er skolens kristne visjon og forankring; at elevene skal få bli bedre kjent med Jesus mens de går her. De skal få høre og kjenne at det finnes en Gud som har skapt dem og elsker dem. Og at det gjelder uansett hvor de kommer fra når de kom hit. Om de kom hit med armene åpne og selvtillit på størrelse med Antarktisk. Eller… om selvfølelsen er liten som en ert og det er vanskelig å åpne opp for andre.

Om Gud hadde hatt en sånn blekgul murvegg med klassebilder på, så hadde vi hengt der alle sammen. Tett i tett med alle andre mennesker i hele verden, en like stor plass til deg som til meg. For vi er elsket, og vi er ønsket. Han husker på oss, vi er aldri glemt.