Av: Silje Kristin Aune Meisal (Ness), prest og rektor på Trondheimsfjord folkehøgskole
I jobben min, både nå, som folkehøgskolerektor, og tidligeres om prest, har handlet mye om møter med ungdom. Noe av det som har formet meg mest når det gjelder hvem jeg ønsker å være som en voksen i møte med ungdommene, skjedde da jeg var tenåring. Jeg ble kristen, og kirka ble et viktig sted for meg. Jeg bodde helt ute på Ness, ved Skutvik, og kirka lå på Presteid. Det ble starta Ten Sing, og jeg ble med. Mange ble med! Mange av oss hadde lang vei å reise, noen enda lenger enn meg. Skulle vi rekke ten-sing-øvelsene, var det umulig å dra hjem først. Derfor ble vi igjen etter skolen. Rusla nedover til Presteid, og billedlig sett: Banket på døra til kirka. Men de ansatte kunne jo ikke henge i kirka fra morgen til kveld, så hva skulle de gjøre med disse midlertidig hjemløse tenåringene som ventet på at øvelsen skulle begynne om noen timer? Løsningen var både enkel og ganske modig: Vi fikk nøkkel til kirka. Så der hang vi! Vi samlet inn en 10-er fra hver, og lagde middag sammen. Det gikk mye i spaghetti og pizza – men innimellom kom Heidi, kateketen vår, og lagde den berømte pølsesuppa si. Vi gjorde lekser, lekte gjemsel, pratet, flørtet nok litt også, og dannet gode vennskap. En gang fant de ansatte bamsemums i orgelet. Da ble det litt kjeft. Men mest av alt ble det vist tillit. De voksne valgte å stole på oss, selv når det kostet litt ekstra rydding og tålmodighet. Den tilliten har gjort noe med meg. Kanskje var den med på å legge grunnlaget for at jeg senere ble prest. Men først og fremst har den formet mitt ideal for hvordan jeg ønsker å møte andre mennesker. Å bli vist tillit er å bli sett. Det er å få rom til å vokse, også før alt er perfekt. Det blir søl og feil underveis. Men et liv uten tillit er et fattigere liv.Tanker mot helg