Av: Sametingsråd Berit Marie P. E. Eira
Sametinget har endret sin duodji-politikk. Dette var nødvendig, fordi den forrige måten Sametinget støttet opp om duodjiutøvere (duojár) var blitt både byråkratisk, komplisert og ineffektivt. Endringene har skapt debatt, senest i form av Gry Warth sitt innlegg “Ullgenseren må inn i duodji-varmen igjen” (9.4.24). Jeg ønsker å bidra med noen refleksjoner om hva målet er med at Sametinget støtter duojáre. Duodji er i en truet situasjon, og i dag er det utfordrende å leve av duodji. Vi har få utøvere som har det som fulltidsjobb, og enkelte duodji-tradisjoner står i fare for å forsvinne. Prisnivået og lønnsomheten i næringen er lav, mens produktene er tidkrevende å produsere. Produkter som kofter, belter, sjal, skaller, hornknapper, guksier, kniver, gensere, med mer hører til kulturen vår og er noe mange samer ønsker seg, men vi har ikke betalingsevnen eller viljen til å betale den reelle prisen av produktet i dagens samfunn. Konsekvensen er at duojárene ofte ender opp som ideelle dugnadsarbeidere for kulturen vår. Etter at kostnaden for materiale, skatt og moms er trukket fra, sitter mange igjen med en timelønn de færreste av oss ville akseptert. Jeg leste nettopp på Facebook om en sjøsamisk koftesyer som har gitt opp. Hun skrev at hun hadde svært lav årsinntekt, og kom til å ende opp med en pensjonisttilværelse i fattigdom. Gákti/kofte er et produkt som sys etter målene til kunden og etter deres slekttradisjoner. Gákti gir lite inntjening, men er et av de mest etterspurte produktene. Et annet eksempel er vevde koftebelter. De selges for 4000-6000 kr i markedet, men det tar like lang tid å veve som det tar å bygge en elvebåt - et produkt som markedet gjerne betaler 100 000 kroner for. Duodji er en viktig samisk kulturarv og Sametinget har derfor et særlig ansvar overfor tradisjonell duodji. Med den nye ordningen gjør vi alt vi kan for at tradisjonell duodji kan videreføres fremover. Vi kunder trenger nemlig noen å kjøpe produktene fra, og de må få skikkelig lønn for arbeidet. Økt omsetning av egenprodusert duodji for et større marked står sentralt i Sametingets satsing. Da trenger vi en næring som kan tilpasse seg endringer, en næring som er profesjonell og som klarer å øke inntjening og lønnsomhet. Det har vist seg å være veldig krevende gjennom mange år og mange prosesser å finne en felles definisjon på duodji, fordi ulike områder har ulike tradisjoner. Så hvordan skal man bestemme hvem som får støtte? Tidligere hadde Sametinget et duodjiregister der et fagorgan oppnevnt av duodjiorganisasjonene vurderte søkernes produkter. Problemet var at saksbehandlingstiden var usikker og det var usikkert hvilke produkter som ble godkjent. Et annet problem var at duojárat kun fikk støtte til å lage akkurat de produktene som var godkjent. Så dersom en duojár hadde fått godkjent skaller, så kunne de ikke få tilskudd for å sy et belte, men måtte sende inn et belte for vurdering. Dette var et tungvint og byråkratisk system som både duodjiorganisasjonene og Sametinget ville ut av. Med den nye ordningen er det nok at tre produkter godkjent av faginstitusjonen kvalifiserer til Sámi Duodji-merket og støtte til alle produkter som er innenfor kriteriene. Dette er etter mitt syn en mer demokratisk og gjennomsiktig ordning enn det tidligere tungrodde duodjiregisteret. Sámi Duodji-merket tildeles etter kriterier som samiske duodjiorganisasjoner i Norge, Sverige og Finland har fastsatt sammen. Kriteriene finnes tilgjengelig på nett og de kan revideres ved behov av duodjiorganisasjonene. Sametinget vedtar imidlertid regelverket for tilskuddsordningen etter forhandlinger med duodjiorganisasjonene gjennom den såkalte duodjiavtalen.Sametingsråd Berit Marie P. E. Eira. Foto: MARIE LOUISE SOMBY
Det må gi akseptabel inntekt å være profesjonell duojár
Meninger: Dette innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og gir uttrykk for skribentens holdninger.