Av: Odd Eidner
God jul! sier vi til hverandre med et smil, og vi mener det. Jeg har begynt å føye til et ord: God nok jul! Jeg tror vi trenger å høre det. I vår gode iver etter å gjøre livet og hverdagen best mulig, kan det være lurt å senke kravene til oss selv litt før vi sliter oss ut. For livet blir aldri helt perfekt – ikke jula heller. Men det kan bli godt nok. Ære være de mange foreldrene – og særlig mødrene, som gjør sitt ytterste for å gjøre det hyggelig i hele desember. Det er mye arbeid med å lage adventspakkekalender til kanskje tre unger, det blir 72 små pakker. Og så skal det toppes på julaften, når alle brikkene faller på plass og julefreden senker seg over heimen ned. Den lykkelige familie sitter benket rundt festbordet hvor det serveres ribbe med sprøstekt svor eller pinnekjøtt eller hva tradisjonen er, under juletreet ligger en stor haug med julegaver, og ut av høyttalerne strømmer det søt julemusikk. Ute daler lette snøfiller ned fra himmelen, mens kirkeklokkene ringer jula inn og skaper den rette julestemning. Joda, det går an å drømme om det. Reklamen er også god til å skape et idealbilde av virkeligheten. Men for de fleste er det mange disharmonier i den vakre julestemningen. Derfor anbefaler jeg å senke skuldrene og kravene til oss selv litt denne jula. I stedet for å spørre: «Hva er den perfekte jul for oss?» så skulle vi kanskje heller spørre: «Hva er god nok jul for oss i år?» Det er noen år siden jeg hadde en begravelse rett før jul som satte meg på sporet av dette uttrykket. Vi hadde tatt farvel med ei trebarnsmor som var midt i livet. Det var en ressurssterk familie med et stort nettverk av familie og venner rundt seg. Men ingen kunne ta fra dem den sorgen og smerten som de følte på – den måtte de orke å leve med lenge. Etter begravelsen handlet det om å komme seg gjennom den første jula. Da hadde de to muligheter: skulle de «fight or flight?», som det heter på engelsk. Skulle de prøve å opprettholde de samme juletradisjonene som før, ta kampen opp med de vanskelige følelsene og bli heime? Eller skulle de flykte vekk, hoppe over jula, reise langt vekk og komme tilbake over nyttår? Uansett hva de kom til å velge, så føltes det helt meningsløst å ønske dem «God jul!» - som om ingen ting hadde skjedd. Men det kjentes ok å si: «God nok jul!» Vi har mye å lære av den aller første jula. Det var langt fra noen perfekt julefeiring – etter vår målestokk. En smertefull barnefødsel i fremmede og fattigslige omgivelser. Ingen sprøstekt ribbe eller annen kostbar julemat. Det var langt fra julefred, for bare noen dager etter fødselen måtte det unge foreldreparet flykte til nabolandet. Vårherre la lista lavt for senere julefeiringer. Men den første jula ble god nok, for den rommet det aller viktigste: «I dag er det født dere en Frelser!» Gaver fikk de nybakte foreldrene også – kostelige gaver som røpet hvilket oppdrag det lille barnet ble født til: gull, røkelse og myrra. Det var en kongesønn verdig. Men i praksis trives Vårherre best blant småkårsfolk – det viste han den første jula. Det var noen fattige gjetere som først fikk vite om den spesielle barnefødselen. De var gode nok for Vårherre til å få en viktig rolle i jule-evangeliet.Tanker mot helg
