Fra utstillingen på svabergene ytterst på Tranøy. Foto: Ramona Bujute.
Anmeldelse:

Kan jeg stole på deg?

Meninger: Dette innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og gir uttrykk for skribentens holdninger.


Anmeldelse av Hamsungalleriets utstilling «Samspill» med Elin Bergstø Rossing

Av Kerstin Söderström

Kerstin Söderström. Foto: Privat.

En gruppe ufødte barn befinner seg ute på de glattskurte bergene på nordspissen av Hamarøy i kunstbygda Tranøy. Ett av dem ligger i fosterstilling på setet av en barokk stol tapetsert med opprevne naturbilder. Halve kroppen er beskyttet av livmoren. Den andre halvdelen er utsatt for nådeløst arktisk vær og vind. De ufødte barna spør i kor, med god grunn, om de kan stole på oss.

Nei, utstillingen er IKKE et pro-life-innlegg i abortdebatten. Det er Elin Bergstø Rossings fascinerende kunstprosjekt om forbindelsen mellom natur og menneske. Vi er natur, sier hun. Mennesket må finne fram til, eller tilbake til, en respektfull sameksistens med naturen. Moder jord er i krise etter menneskers forbruk og misbruk i lang tid. Fra lokale naturvernforeninger til toppledelsen av FN ropes det varsko om klima- og naturkrisen og tap av artsmangfold. Rossings utstilling roper også varsko i all sin stillferdighet. Under vernissagen registrerer jeg et lite klistremerke på et vindu i Hamsungalleriet, som kuraterer utstillingen. «Art is my weapon», står det. Skulpturene treffer meg i magen, i hjertet og i hjernen.

Bortenfor foster-barna rager «Ørnekvinnen» mot en sjeldent blå himmel her nord. Hun skuer vekk. Nei, hun skuer mot barna og det store anatomiske hjertet midt i dammen av sjøvann som fostrene speiler seg i. Hun skuer både vekk og mot. Kvinneansiktet er vendt lengtende bort mot det majestetiske fjellmassivet mellom Tranøy og Vesterrålen, mens ørneblikket er vendt mot barna. Skulpturen er en optisk illusjon som, i likhet med de øvrige skulpturene, smelter sammen menneske og natur, kvinne og fugl. Skulpturen «Samspill» er organisk uten synlige mennesketrekk, men de to naturlignende formene ter seg som to personer i dialog. «Ørnekvinnen» smelter også sammen fravær og nærvær, styrke og sårbarhet, frihet, plikt og ansvar. På forunderlig vis ser det - ja, helt naturlig ut.

Rossing leker med tilskueren og lokker oss inn i alvoret. Hun leker med begrepene «stol» og «stole på». Fostrene ser naturtro og fullbårne ut, men de har utvekster fra hodet. Noen ligner på horn eller dyreører. Andre ser ut som avrevne blodårer som engang var forbudet med det ensomme, overdimensjonerte organiske hjertet i dammen av sjøvann som skulpturene speiles i. Fostrene er frastøtende, forunderlige og vekker omsorg. Noen av dem har gjenstander som stikker ut av navlen. De er vakre og rare med sine runde, myke former i hard leire med sprekker og brennmerker. Vi ser hvor keramikkovnens nådeløse hete har slikket huden og herdet barnet.

Det er 12 brente barn og ett som et dekket av vekster, det vi si, bilder av natur slik vi mennesker betrakter og fotograferer den. Men, bildene Rossing har brukt i collagen er fotografier fra Botanisk hage i Oslo. Det er fra natur som er tøylet og dandert av menneskehender. Det er en treleddet variant av René Magrittes maleri av en pipe med tittelen «Dette er ikke en pipe». Dette er ikke natur, det er bilder av kultivert natur. Vi mennesker griper inn i natur, foredler og forskjønner, men aller mest ødelegger vi natur og økosystemer.  Skulpturinstallasjonen på svabergene stiller dagens voksne til ansvar; hvordan har dere tenkt å rette opp skadene på moder jord? Er det riktig å alltid sette menneskets behov for vekst og velstand foran alt annet levende.

Skulpturene beveger, forstyrrer og forundrer. Særlig bevegende er de fullbårne fostrene, eller er kanskje barna født? De er jo her ute. Ni av dem står eller ligger ute på bergene uten beskyttelse. Kun tre av dem har funnet ly inne i Hamsungalleriet.  Disse tre har en slags forbindelse til verden gjennom navlen, et krystall, en slepen diamant, et langt, spisst spiralskjell. Det siste ligner litt på den snodde navlestrengen, - eller er barnet gjennomboret av en enhjørning?  

Rossing selv sier at hun forsøker å gjenskape det vakre i naturen og samspillet mellom natur og menneske. Hun vil jobbe fram det usagte og usynlige som skaper undring hos betrakteren.  

Elin Rossing lykkes i å skape undring. Denne anmelderen opplever den samlede installasjonen som et vellykket, tankevekkende kunstuttrykk om å bli født inn i en usikker framtid på en vakker, men skakkjørt klode. Kan vi stole på dere? spør framtidens generasjon i flokk. De ber om beskyttelse og ly, om å få binde seg og høre til. Også hver for seg snakker hjertebarna til tilskueren. De er individer med unike trekk og rariteter. «Ørnekvinnen», hun som både lengter bort og kjemper med nebb og klør for det som er nært og kjært, gestalter mange kvinners motsetningsfylte indre.

Denne salgsutstillingen fortjener mange besøkende. Den vakre bygda Tranøy seiler opp som en arktisk versjon av Skagen med lys og omgivelser som forgyller og forsterker det kunstneriske samspillet mellom natur og menneske, som Rossing ønsker å formidle. Utstillingene står til 14. august og adressen er 8297 Tranøy.

 

Debatt
NordSalten Avis oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.