Anmeldelse av Hamsungalleriets utstilling «Samspill» med Elin Bergstø Rossing
Av Kerstin Söderström En gruppe ufødte barn befinner seg ute på de glattskurte bergene på nordspissen av Hamarøy i kunstbygda Tranøy. Ett av dem ligger i fosterstilling på setet av en barokk stol tapetsert med opprevne naturbilder. Halve kroppen er beskyttet av livmoren. Den andre halvdelen er utsatt for nådeløst arktisk vær og vind. De ufødte barna spør i kor, med god grunn, om de kan stole på oss. Nei, utstillingen er IKKE et pro-life-innlegg i abortdebatten. Det er Elin Bergstø Rossings fascinerende kunstprosjekt om forbindelsen mellom natur og menneske. Vi er natur, sier hun. Mennesket må finne fram til, eller tilbake til, en respektfull sameksistens med naturen. Moder jord er i krise etter menneskers forbruk og misbruk i lang tid. Fra lokale naturvernforeninger til toppledelsen av FN ropes det varsko om klima- og naturkrisen og tap av artsmangfold. Rossings utstilling roper også varsko i all sin stillferdighet. Under vernissagen registrerer jeg et lite klistremerke på et vindu i Hamsungalleriet, som kuraterer utstillingen. «Art is my weapon», står det. Skulpturene treffer meg i magen, i hjertet og i hjernen. Bortenfor foster-barna rager «Ørnekvinnen» mot en sjeldent blå himmel her nord. Hun skuer vekk. Nei, hun skuer mot barna og det store anatomiske hjertet midt i dammen av sjøvann som fostrene speiler seg i. Hun skuer både vekk og mot. Kvinneansiktet er vendt lengtende bort mot det majestetiske fjellmassivet mellom Tranøy og Vesterrålen, mens ørneblikket er vendt mot barna. Skulpturen er en optisk illusjon som, i likhet med de øvrige skulpturene, smelter sammen menneske og natur, kvinne og fugl. Skulpturen «Samspill» er organisk uten synlige mennesketrekk, men de to naturlignende formene ter seg som to personer i dialog. «Ørnekvinnen» smelter også sammen fravær og nærvær, styrke og sårbarhet, frihet, plikt og ansvar. På forunderlig vis ser det - ja, helt naturlig ut. Rossing leker med tilskueren og lokker oss inn i alvoret. Hun leker med begrepene «stol» og «stole på». Fostrene ser naturtro og fullbårne ut, men de har utvekster fra hodet. Noen ligner på horn eller dyreører. Andre ser ut som avrevne blodårer som engang var forbudet med det ensomme, overdimensjonerte organiske hjertet i dammen av sjøvann som skulpturene speiles i. Fostrene er frastøtende, forunderlige og vekker omsorg. Noen av dem har gjenstander som stikker ut av navlen. De er vakre og rare med sine runde, myke former i hard leire med sprekker og brennmerker. Vi ser hvor keramikkovnens nådeløse hete har slikket huden og herdet barnet.